JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Peter Wessel Zapffe (1899-1990) er en merkelig blomst i den norske filosofifjellheimen. På svært mange måter. Biologen Dag O. Hessen er innom de fleste av disse merkverdighetene i sin nye bok om denne misantropen fra Tromsø, uten at boka har blitt noen tradisjonell biografi.  Hessen kaller Zapffe en eksistensialist. Og noe treffende er det kanskje i dette, men han er definitivt ingen sådan i tradisjonen etter Søren Kierkegaard eller Jean Paul Sartre – de to kanskje mest berømte eksistensialistene i filosofihistorien. Zapffe står langt nærmere filosofer som Friedrich Nietzsche (1844-1900) og Arthur Schopenhauer (1788-1860).

Nå drøfter da heller ikke denne boka på en nærgående måte Zapffes filosofi. Den bare fastslår hans ganske negative livsfilosofi, at verden for oss mennesker er meningsløs – eller tragisk som filosofen nok helst vil beskrive den som. Det meningsløse for Zapffe er paradoksalt nok det faktum at vi antagelig er det eneste vesen på jorda som er i stand til å spørre om meningen med livet. Hessen foreslår imidlertid at det beste kanskje er å spørre om meningen i livet. Og det gjør nok Zapffe også.

Zapffes hovedverk «Om det tragiske» fra 1941 er et både originalt og tankevekkende verk der han uttømmer sin svært utradisjonelle tenkning. Noe Zapffe også tok konsekvensen av i sitt eget liv ved blant annet å frastå fra å lage egne barn. Det var ingen ulykke, men et svært bevisst valg. Zapffe mente faktisk at det slett ikke var noen katastrofe om vi ble færre mennesker på jorda – ja, han så helst at vi dødde ut. Sånt blir du sjelden populær av. Hessen unnlater ikke å skrive om disse tankene, men han polemiserer ikke i nevneverdig grad mot dem. Han slår heller fast at det er en del synspunkter han slett ikke deler med Zapffe. Samtidig underslår han ikke at beundringen også er ganske stor.

Det er særlig Zapffes syn på naturen Hessen lar seg fascinere av. Hans kritikk av de fleste menneskers forhold til, og omgang med, naturen – særlig den ville og delvis uberørte – deler Hessen. Skjønt, de har noe ulik begrunnelse. Mens biolog Hessen er mer opptatt av å beskytte natur og klima for dets egen skyld, er Zapffe utelukkende opptatt av å gjøre dette for menneskenes skyld. Og ikke for hvem som helst, men for de menneskene som virkelig veit å sette pris på naturen, som veit hvor storartet naturen kan være. Zapffe har et ganske elitistisk syn på dette, noe Hessen uthever ved flere anledninger i boka. Tanken om evig vekst, særlig materielt, som noe svært negativt, deler Zapffe og Hessen.

Zapffe var, i likhet med sin verdensberømte filosofikollega Arne Næss, en pasjonert fjellklatrer. Zapffe og Næss, to svært ulike personligheter, var gode venner helt inn på 1970-tallet da de røk uklare med hverandre og så vidt rakk å bli venner igjen før de døde. Hessen bruker en del boksider på å drøfte dette litt underlige vennskapet. Zapffe var på en måte en humorist i teorien og skrev stilsikre bøker med snert og humør, Næss skrev tørt og saklig, men var en morsom handlingens mann – en homo ludens.

Aller størst plass i denne boka får fjellklatreren Zapffe som tar sterk avstand fra fjellklatring skulle være en sport. I boka siteres Zapffe blant annet sånn: «Den (fjellklatringen) er dionysisk livsbekreftelse. Den er menneskekrypets møte med verdensrynkene i jordens ansigt. En Dante-færd langs Infernos kjæver, et buestrøk av liv over den stenvordne stillhet». Så legger Hessen til: «Klatreren selv er av en annen støpning enn den gemene hop», eller som Zapffe sier det: «den som titter under hattebremmen, han møter et blikk av smaragder og rustfritt stål. Det er en aura omkring av skræmmende transcendens …».

Jo da, Zapffe kunne formulere seg – og han var ikke akkurat noen folkets mann, skjønt Hessen mener han ikke foraktet såkalt alminnelige mennesker – forakten hans var rettet mot de som alltid søker bekvemmelige løsninger og den brede vei.

Det er en mangefasettert bok Hessen har skrevet. Språket er som alltid fra hans hånd lett og ledig, ja, god sakprosa. Dialogen han går i med – og mot – Peter Wessel Zapffe – gir Hessen anledning til å få fremmet egne kjepphester som å påpeke at vi må gjøre noe drastisk snart om denne kloden vi alle bor på skal reddes fra den sikre død og undergang. For i motsetning til Zapffe, som i all sin begrunnede pessimisme mente det ikke var noe håp, mener Hessen at vi ennå har muligheter. Men det haster.