JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Det var på høy tid det kom en biografi om Carl Jeppesen, en av Arbeiderpartiets grunnleggere. At det ikke er gjort tidligere, 136 år etter at partiet ble dannet, er nesten ikke til å tro. Historiker Tallak Moland har heldigvis skjønt alvoret, og gjort noe med det. Og det har blitt en på alle måter leservennlig og lærerik bok. Her er det bare å rydde plass i bokhylla.

Carl Jeppesen (1858-1930) var dansken som sammen med kona Hulda kom til Norge om kvelden 27. mai 1878, og ble i landet til sin dødsdag. Mest kjent er han kanskje der han står helt ytterst til venstre med flosshatten på i det berømte gruppebilde av fyrstikkarbeiderskene som streiket i 1889 – en av norgeshistoriens mest ikoniske streiker som både Jeppesen og selveste Bjørnstjerne Bjørnson støttet av hele sitt hjerte. Du kan ikke unngå å ha sett det.

I Arendal i 1887 ble som kjent Arbeiderpartiet stiftet, mye takket være nettopp Carl Jeppesen – og ikke å forglemme hans kompanjong Christian Holtermann Knudsen, to parhester som nesten fulgte hverandre i tykt og tynt gjennom mesteparten av livet. To politiske dyr som Arbeiderpartiet kan takke for så mye. Vekslet på ledervervet i partiet gjorde de også i starten. Etter hvert ble imidlertid Jeppesen både kommunepolitiker, ordfører i Kristiania – og ikke å forglemme avisredaktør. At han brant for arbeiderklassens sak, levner Moland i denne biografien ingen tvil om. Skjønt, helt uten kritikk gikk Jeppesen ikke gjennom livet. Klassereisen til den danskfødte sigarmakeren lot ikke vente på seg da han kom til Norge, han pleide etter hvert til og med en viss omgang med sin landsmann kong Haakon. Og det skulle jo ikke en sosialdemokrat gjøre. Jeppesen ga blaffen i «hva man skulle gjøre» - han gjorde ifølge Moland stort sett som han sjøl ville. Og det var ganske mye, og som regel med flosshatten på hodet.

Denne biografien, som forfatteren kaller politisk, handler altså om perioden 1878 til 1930 i norsk arbeiderbevegelses historie. Og dette er jo ingen uinteressant tid – snarere tvert imot. Det skjedde enormt i dette tidsrommet! Arendal ble raskt glemt, det politiske sentrum forflyttet seg fort til Kristiania hvor både Holtermann Knudsen og Jeppesen bodde. Det holdt partiet i ørene helt til det begynte å røre på seg oppe i Trondhjem.

For denne boka er langt mer enn en biografi om Carl Jeppesen, den er like mye en historie om Arbeiderpartiet og dets utvikling de første 50 årene. Ikke bare dukket Martin Tranmæl opp, men han fikk med seg noen bysbarn og andre radikalere og snekret til slutt sammen fagopposisjonen av 1911. På partilandsmøtet i 1918 tok opposisjonen like godt over hele stasen med bergenseren Kyrre Grepp som partileder. Tranmæl skydde sånne framskutte verv som pesten, og både Holtermann Knudsen og Jeppesen ble parkert på sidelinja. Det er interessant å lese om den gryende generasjonskonflikten som utspant seg i Arbeiderpartiet på begynnelsen av forrige århundre, og hvordan den gangens raddiser kuppet hele forsamlingen. Når de virkelig store kampene fant sted, i 1921 og 1923, var gamlekara og gründerne helt parkert. Også dette rommer denne flotte boka.

For den gangen, som i dag, glimret på langt nær maktkampene internt i partiet med sitt fravær. Men heller ikke Tranmæl holdt helt inn, også han ble en «gammel» mann da hans gode og langt yngre venn Einar Gerhardsen begynte å trekke i trådene. Men for det skjer er denne boka slutt – dette er forhistorien til Gerhardsen-epoken i arbeiderbevegelsens historie. Landsfaderen er ikke nevnt en eneste gang i boka!

Det bør også tillegges at boka er skrevet i et språk og toneleie som verken er belærende eller proppet full at nerdete stammespråk. Og så er den illustrert med noen av våre artigste karikaturtegninger. Noen av dem er helt ubetalelige.

Er du interessert i arbeiderbevegelsens historie, og det bør alle som jobber i fagbevegelsen være, så er denne boka et must. Godt skrevet, innsiktsfullt fortalt – og med en artig dansk skrue i fokus som Arbeiderpartiet har mye å takke for.