JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

For en mann

Toralf Maurstad:
For et liv
Historier jeg bare har fortalt mine venner
Kagge Forlag 2012

Kagge Forlag

jan.erik@lomedia.no

Toralf Maurstad døde for kort tid siden og ble begravet på statens regning. Ikke mange blir det forunt. Men så er det vel få som betviler at han var en kunstner, en skuespiller, i norgestoppen. At han var så god til å skrive, er antagelig mye mindre kjent. Jeg visste det i hvert fall ikke.

Ta for eksempel denne, fra erindringsboka han skrev for over 10 år siden:

«Nede på doen på Grand sto det en kveld en kar ved siden av meg med tissen i handa foran urinalen. Plutselig så han at det var meg som sto ved siden av ham. «Næ, men er det’kke Mæversta, da!?», ropte han og snudde seg mot meg for å hilse. Jeg måtte hjem å skifte bukse.»

Og sånn er gjennomgangstonen i hele boka. Langt mindre pompøs enn jeg på forhånd trodde, åpen, lite sjølhøytidlig, til tider morsom – og altså svært godt skrevet. Dette er gjort av en som kan fortelle historier, og veit hvor mye språket betyr i akkurat den sammenhengen.

Boka heter jo «For et liv» - og det skal være sikkert og visst. Maurstad hadde virkelig litt å fortelle om. Ikke bare får vi mange av damehistoriene som han er så kjent for, vi får vite ett og annet mer som skjuler seg bak kulissene og de tunge forhengene.

Toralf Maurstad var ikke bare skuespilleren som briljerte i roller som Brand og Peer Gynt, Ibsens kanskje mest kjente og mangetydige figurer – han var også teatersjef på både Oslo Nye Teater og Nationaltheatret i til sammen tyve år. Særlig populær ble han ikke av det, blant annet drev han en personalpolitikk som ikke var spesielt høyt verdsatt i fagforeningskretser som Norsk Skuespillerforbund. I sjefstida på National hadde han en rolle – i virkelighetens verden – som han betegner som en fyrbøter i helvete. Her fikk han også uvenner som varte livet ut.

Det er noe lettlivet over dette livet Maurstad levde som sjølsagt pirker litt borti misunnelsesnerven til en leser med bakgrunn fra arbeiderklassen. Skuespillerbarnet, md foreldre som Alfred og Tordis – riktignok skilsmissebarn, kom imidlertid fra ganske enkle kår han også. Fra Nordfjord på Vestlandet flyttet han etter hvert østover, og havnet til slutt på Voksenåsen i Holmenkollen. Hvor han fikk pengene fra, skriver han ikke noe særlig om – det virker vel egentlig ikke som han brydde seg særlig om gods og gull. Måten man takler husbrannen og brannen på National vitner om en mann som hadde et uanstrengt forhold til materielle verdier. Det kan det ha vært mange grunner til, men han bruker som nevnt ikke så mye trykksverte på akkurat det.

Toralf Maurstad framstår i denne boka langt mer som et åndsmenneske. På teateret, i skuespillerkunsten, betyr kvalitet alt. Kanskje var det derfor han praktisere en streng – noen vil kanskje si umenneskelig – personalpolitikk. Middelmådighet skulle han ha seg frabedt, bare det beste var godt nok. Samtidig virket det som han var raus der han så talent og kvalitet. Ikke bare på teaterkunstens scene, men mer eller mindre overalt.

«For et liv» er en sjølbiografi. Og sjølbiografer skal vi være skeptiske til. Likevel er det en tone av åpen refleksjon i denne teksten. Biografen er hele tida åpen for egne feil og tabber, det er slett ikke noe glansbilde som her presenteres. Og svært lite, om noe, skittkasting på andre mennesker han møtte gjennom livet. De aller fleste uvenner og ekskjærester kom svært så godt fra det. Også det er sjelden vare i denne sjangeren. Men likevel svært gledelig.

Dessuten liker jeg kunst- og kunstnersynet hans: Ingen blir god aleine, ingen blir god i et vakuum – det må gode og kreative omgivelser til.

Boka om Maurstads liv er så levende fortalt og skrevet at du får lyst til å løpe til teatret umiddelbart – en god reklame for teaterlivet sjøl om vi også skjønner at dette heller ikke er noen søndagsskole.

 

Annonse

Flere saker

Annonse