JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Det fins sikkert dem som stiller spørsmål om hvor lenge vi skal dvele ved den såkalte Giske-saken, den om seksuell trakassering med en rekke konsekvenser, blant annet et politisk fall som vi ikke så ofte ser i landet vårt. Heidi Helene Sveen hører ikke med til dem som vil legge saken helt dø. På begynnelsen av dette året ga hun ut ei bok der hun er svært nærgående. Hun har tilgang til mange av varslene, og er veldig kritisk til både Giskes ihuga forsvarere, som for eksempel hans ektefelle, og mange av hans partikolleger helt i toppen av Arbeiderpartiet. Ja, i boka «Varslerne» av nevnte Sveen er det nok partiet som må tåle den sterkeste kritikken. Det er snakk om unnfallenhet, bortforklaringer og handlingslammelse. Kanskje viktigst av alt anklager Sveen miljøet rundt Giske, de som kjente til hans til tider utstrakte nachspielvirksomhet, ofte sammen med kvinner mange år yngre enn seg sjøl, for ikke å ha slått alarm – for ikke å ha sagt fra at Trond Giske burde endre livsførsel. Umiddelbart. Ingen gjorde tilsynelatende dette før det var for seint. Til stor skade for en mengde yngre kvinner særlig fra AUF, men også til skade for ham sjøl – og til slutt til skade for det partiet han aldri har sagt noe annet enn at han elsker. En mann som partileder, og i dag statsminister, Jonas Gahr Støre kommer ikke særlig godt ut av denne prosessen som førte til Giskes politiske fall. Sånn det framstår i denne boka kan det se ut som Støre var mer opptatt av å verne om partiets renomme enn varslernes følelser. Partisekretær Kjersti Stenseng får også i all hovedsak sitt pass påskrevet. Det samme gjør Anniken Huitfeldt, den gangen leder av partiets kvinneutvalg. Giske sjøl avkles sjølsagt også, men det er det jo også andre som har gjort langt før Sveen.

Denne boka er et partsinnlegg. Sveen tar varslernes perspektiv, hun forsvarer ikke bare deres rett til å varsle – hun stiller seg også i sak hundre prosent på deres side. Og hun lar dem komme til orde gjennom til dels lange sitat fra innleverte varsler og intervjuer. Det paradoksale er at de fleste av varslerne har lagt politikken på hylla, mye på grunn av Giskes oppførsel, og den prosessen som fulgte i kjølvannet da metoo-bølgen var på sitt høyeste her til lands. Mens Giske i perioder har vært nesten like politisk aktiv som alltid.

Det er lett å bli revet med av Sveens bok. Hun argumenterer intenst, hun blander følelser og fakta til en kruttsterk cocktail. Sjøl om mange partier i boka er relativt beskrivende, ligger det hele tida en normativ streng og lurer under tekstens overflate. Burde ikke varslerne få sluppet bedre til da det sto på som verst? Og var ikke dette partiledelsens ansvar? Hvorfor ble Stenseng så involvert til tross for at flere av varslerne ikke ønsket det? Hvem holdt ord og hvem gjorde ikke det? Det er mange spørsmål som reises her, Sveen argumenterer for sine standpunkter – og tidvis gjør hun det svært godt. Likevel blir det vanskelig for en tredjeperson – altså leserne – å ta stilling til alle aspektene her. For også det mye omtalte maktspill-kortet bringes inn i saken – skulle Giske tas? Eller var det andre som skulle tas? I det hele tatt får vi igjen ei bok om at det kan virke som om something is rotten in the labour party. Dette til tross for at metoo ikke er en problemstilling som bare Arbeiderpartiet har slitt – og kanskje fortsatt sliter med. Skjønt, det er Arbeiderpartiet denne boka handler om, og det blir det ikke relevant hva som kan ha skjedd i Høyres Hus.

Det er en sterk, men for ganske mange en lite hyggelig bok Sveen har skrevet. Om den i dag har noe som helst betydning for Giske-saken, er nok tvilsomt – men den bidrar i hvert fall til å holde liv i det viktige metoo-temaet. Og det kan være bra nok, for det er et fenomen som neppe er utgått på dato.