JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Ja, hvor skal du egentlig starte om du vil si eller skrive noe om denne romanen? Ordrik? Jo, det skjønner vel de fleste før de starter på en tettskrevet roman på 971 sider, ei bok som er så tung å holde i at den nesten krever et bord å legge den på under lesning. Jeg hadde den faktisk med i reisekofferten, og tok meg i å sjekke på Gardermoen om det kunne tenkes jeg hadde overvekt! Å ja, den er til tider svært tung å lese også. For her fins det neppe noen episk rett linje, her står assosiasjonene i kø – og her er det ikke bestandig tydelige cliffhangere til neste avsnitt. For kapitler fins ikke. Det er få stopp til tenkepauser. Så hva er greia her?

Innledningsvis møter vi Ingmar Olsen på en konferanse i Warszawa. Konferansens tema er sluttlagring av atomavfall. Her møter han en amerikaner som viser seg å kjenne godt til Stavanger, og området Forus – der Ingmar vokste opp sammen med tre andre venner. De var altså fire, Ingmar, Jonatan, Peter – og Ebba, høna i kurven. Og de hang sammen som erteris. Så ringer den ene av Ingmars kompiser, Jonatan, fra den tida og vil møte Ingmar i Stavanger. Det handler om noe viktig, kanskje det aller viktigste, det mesteparten av denne storyen handler om – det dreier seg om en spesiell stein som ligner en brostein og er gravd ned på et sted som bare de fire kjenner til.

Derfra rulles en lang, brokete – og altså svært ordrik – fortelling opp. Ingmar bor ikke lenger i Stavanger, det gjør ikke de tre andre kameratene heller, men minnene strømmer på. Ingmar bor nå i Finland hvor han i ti år har bodd sammen med kona, som sjølsagt er Ebba, hun alle de tre gutta var forelska i den gangen. Peter har blitt aktivist og flytta til Island.

Hadde vi bare fulgt livet til disse tre, pluss eventuelt Ebba, så ville nok det vært mer enn nok. Men nei da, Harstad har langt flere figurer i sitt skjønnlitterære erme. Mye av denne romanen kretser om fysikk og atomkraftverk. Og da vil flere personer ha et ord med i laget. Heller ikke disse står stille, de er stadig på reisefot. Så vi befinner oss som lesere før vi aner ordet av det i Shanghai, i Berlin, i den islandske byen Akureyri – og kanskje mest eksotisk av alt strander vi, via en kort tur innom Cape Town, til slutt på øya Tristan da Cunha, et sted amerikanerne blant annet driver, eventuelt drev, med prøvesprengninger av atombomber. Cuba-krisa er vi også sjølsagt innom – ja, mange sider av spionrelevant karakter følger, for i løpet av romanens gang rekker vi både kald krig og til slutt Sovjetunionens fall. Skjønt, noen typisk politisk roman er dette ikke. Romanen er vel kanskje ikke typisk noe som helst.

Personlig hadde jeg mest glede av å følge de fire. Oppveksten, kameratskapet, drømmene, skuffelsene, nederlagene, krisene – alle de vanlige ingrediensene fra ungdomstida er både vakkert og troverdig beskrevet. Forfatterens kjærlighet til hjembyen er dessuten upåklagelig gjengitt. Akkurat i disse partiene ligner romanen på en relativt tradisjonell oppvekstfortelling. Mesteparten av handlingen er fra slutten av 1990-tallet, før de skiller lag og blir borte for hverandre. Verden blir aldri den samme igjen. Det er stort sett bare minnene igjen. Hvem kjenner seg ikke igjen i dette?

Den som ikke er totalt utslitt etter lesingen av denne romanen, er usedvanlig godt trent. Det tar litt tid, og det er innholdsrikt. Men trenger vi alle disse sidehistoriene? Blir det ikke for mange løse tråder? Og noen essayistiske partier fullstappet med sakkunnskap om både det ene og andre krever nærmest et leksikon ved siden av. Er alt dette relevant for fortellingen?

Mitt beste argument for å slite seg gjennom denne brosteinen av en roman er at språket til Harstad er på sitt beste formidabelt. Punktum er ikke det Harstad dyrker mest, her bølger setning på setning i en rytmisk takt og tone, som er musikalsk og besnærende – det er rett og slett nydelig skjønnlitterær prosa. Men det er som med alt som er vakkert, det bør stoppe et sted. Det er da du ser skjønnheten, det er alltid et punkt hvor nok er nok.