JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Borte er Konrad Sejer, Karin Fossums kjente etterforsker. Inn har kommet Eddie Feber. Skiftet gjør ingen verdens ting, hun er fortsatt blant våre aller beste krimforfattere – ja, beste forfattere uansett sjanger. Feber blir vi forresten ikke så veldig godt kjent med i denne romanen, han kommer inn i historien helt mot slutten. Skjønt, i det lille vi får, aner vi konturene ev en etterforsker med teft for det kriminallogiske som går utenpå de aller flestes. Jeg antar at vi ikke har hørt det siste ordet fra og om ham.

Dette er ei bok som først og fremst handler om barneoppdragelse, eller mangel på sådan – om omsorgssvikt. Litteraturen og livet er full av den slags. Vi møter Aksel og Ellinor, førstnevnte journalist i lokalavisa, sistnevnte er søsteren hans og for tida sykmeldt. De har begge et sterkt forhold til sin mor Iris, de hater henne så voldsomt at sannsynligheten for at de en dag kan komme til å drepe henne er stor allerede fra de aller første boksidene. Når hun da blir tatt av dage et stykke ut i teksten, ser det da også ut som løsningen kan være ganske så enkel. Skjønt, løsning og løsning – sjøl om den relativt produktive Fossum skriver krimbok etter krimbok, så er hun heller ikke denne gangen så veldig opptatt av løsninger. Riktig nok dukker det alltid opp et lik eller tre i hennes bøker, men det er ikke hvem som er morderen som interesserer henne – det er mer hvem morderen er som menneske som er tema. Hvilke motiv en morder har, hvor han eller hun kommer fra. Det er vel en slags sosialpsykologi dette her kledd i en skjønnlitterær drakt. Og nettopp derfor går hun utenpå de fleste i sjangeren, derfor er det vanskelig å legge fra seg noen av romanene hennes før de er lest i ett drag. Og i filler.

For øvrig er det ikke bare Iris som får hjelp til nokså ufrivillig å avslutte livet i denne romanen, det får også fire polske gjestearbeidere. Også dette har sin grunn, alt har jo som kjent det. Sånt er gammel aristotelisk visdom.

Hva er det som får Fossums litteratur til å virke så sterk? Det er konkrete historier, nedtegnet med presisjon i detaljene, med lukt og smak i beskrivelsene og med en ekte, varm empati for alle sine fiktive karakterer. Ung som gammel, kvinne som mann. Ja, så godt er de konstruerte og skrudd sammen at de kunne vært deg og meg. Formatet A4 mangler som regel hos Fossum, men hun tar seg alltid tid til å fortelle hvorfor det fins mennesker som ikke er som alle andre, som ikke finner seg helt hjemme i den tradisjonelle omgangen med det vante og gjennomsnittlige. For alle har en historie, og noen historier er mer rystende enn andre. Og det er ikke disse litt merkelige skruene, de som er noe skakkjørte og utenfor hovedveien, som forfatteren tar livet av – nei, det er de andre, de som kanskje står litt i veien, de det tar bare tre setninger å fortelle hvem er. De må ofte bøte med livet.

Med «Drepende drage. Angrende hund» har Karin Fossum igjen skrevet en tankevekkende bok om hva vi mennesker kan bli til, hva vi kan gjøre – på godt og vondt. Om livets mangfoldighet, om kjærlighet og hat, om å bli sett eller oversett. Jeg slutter aldri å bli forbløffet over at ei bok på bare litt over 200 sider kan romme et helt menneskeliv – og vel så det, jeg slutter aldri å bli overrasket over hvor vakker litteraturen kan være når den virkelig er god.