JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Det mest markante trekk, den ømmeste tå, gjennom hele Arbeiderpartiets 136 år gamle historie, er partiets forhold til Sovjetunionen, kommunismen og annerledestenkende i arbeiderbevegelsen. Og midt i denne historien står sjølsagt partihøvdingen blant dem alle, Einar Gerhardsen, sentralt. Ei bok som denne, som kom ut for sju år siden, er derfor midt i blinken.

Mot slutten av boka skriver historiker Eirik Wig Sundvall om den til tider nokså opprivende debatten om NATO-medlemskapet på Arbeiderpartiets landsmøte i 1949. Avstemningen var over, partiet som satt med regjeringsmakta skulle melde Norge inn i NATO, partileder og statsminister Gerhardsen sa følgende om den innenrikspolitiske situasjonen: «Vi skal innta en klar kampstilling mot kommunistene og aldri vike unna! […] jeg sier det kanskje brutalt, men kort og tydelig: Arbeiderpartiet har Norge som sitt fedreland. Kommunistpartiet ser Sovjet-Samveldet som sitt.»

Og så legger Sundvall til for egen regning: «Landsmøtet i februar 1949 ble avsluttet med at Arbeiderpartiets representanter reiste seg og sang ‘Ja, vi elsker’». Dette skjedde tross alt bare fire år etter at krigen var slutt.

Riktig nok hadde Gerhardsen holdt sin berømte Kråkerøy-tale 29. februar året før der han advarte på det sterkeste mot Norges Kommunistiske Parti (NKP) og dets medlemmer, men at kampen skulle kjempes med demokratiske midler (noe ikke alle lyttet like godt til, verken i partiet eller i fagbevegelsen). Med NATO-vedtaket i 1949 var ringen sluttet, Arbeiderpartiet kvittet seg for godt med sovjet- og kommunistsympatier. Partiet så seg aldri tilbake.

Men reisen dit var lang. Denne boka starter med den berømte delegasjonsturen til Sovjet og Moskva i 1920 der Gerhardsen var en av deltakerne. Det hadde gått tre år siden revolusjonen, mange var i fyr og flamme. Dette var den delegasjonsreisa hvor Augusta Aasen, mora til Arne Paasche Aasen, omkom under en tragisk ulykke ved en flyoppvisning. Gerhardsen kom hjem fra denne turen med stjerner i øynene – aldri hadde han vært så idealistisk. Og han ble det heller aldri igjen. Einar Gerhardsen var kommunist i hjerte og sjel den gangen, også det skulle går over. Skjønt, anti-kommunist som Haakon Lie, ble Gerhardsen aldri.

Men da vi kom til 1923, og Arbeiderpartiet delte seg på grunn av de berømte Moskvatesene, ble Gerhardsen ikke med kommunistene. Han fulgte Martin Tranmæl.

Det er perioden fra 1920 og fram til 1949 denne boka handler om. Med et særlig fokus på Gerhardsens gjøren og laden, og ikke minst hans tenkning rundt det sentrale spørsmålet i arbeiderbevegelsen og Arbeiderpartiet på denne tida: Sosialdemokrati og revisjonisme eller kommunisme og revolusjon. Sundvall underslår ikke at Gerhardsen gjennomlei sine kvaler, han var slett ikke blant de mest skeptiske til NKP og partiets medlemmer. Til tross for mange skjær i sjøen.

Det første skjæret het Stalin og de utrenskningsprosessene han satte i gang i 1930-årene. Hvis vi holder Nordahl Grieg utenfor, var det ikke så mange politikere og intellektuelle på den politiske venstresida, så vel nasjonalt som internasjonalt, som ikke tok avstand fra dem.

Det andre skjæret var Hitler-Stalin-pakten der de to diktatorene i starten av andre verdenskrig inngikk en fredsavtale, og som blant annet førte til Sovjets krig mot Finland. Da sto ikke Sovjet eller kommunistene særlig høyt i kurs i norsk arbeiderbevegelse (med unntak blant NKP-erne som forsvarte dette). Men dette gikk også over. Og med Sovjetunionens formidable innsats i andre delen av verdenskrigen – på de alliertes side – grodde sårene fort. Ja, tanken om å slå de to partiene sammen – Arbeiderpartiet og NKP – sto på dagsorden rette etter krigens slutt. Og Einar Gerhardsen var ikke den som var mest negativ til dette i partiet. Hans navn var fortsatt Haakon Lie.

Det tredje skjæret heter Tsjekkoslovakia, et land som ikke eksisterer lenger, men som i begynnelsen av 1948 ble kuppet av det tsjekkiske kommunistpartiet, med god hjelp av Sovjet. Dette var et regelrett statskupp. Tsjekkoslovakia var et land Gerhardsen hadde tillit til at skulle utvikle seg etter vesteuropeisk demokratisk mønster og som sto foran et parlamentsvalg. Kommunistkuppet kunne ikke Gerhardsen akseptere, det var den aller viktigste årsaken til at han holdt Kråkerøytalen. Og kanskje også at han tvilte seg fram til å akseptere et tettere samarbeid med USA via NATO og Marshall-hjelpa.

Som en tredje kilde ved siden av Gerhardsens og Lies memoarbøker, bruker Sundvall forfatteren og journalisten Sigurd Evensmo. Det gir en fin balanse mellom de to partihøvdingene. Evensmo hadde et langt mer positivt forhold til Sovjet enn sine partikolleger, og meldte seg til slutt ut av Arbeiderpartiet – ikke minst på grunn av NATO-vedtaket. Han ble værende medlem av SF og SV helt fram tl sin død i 1978.

Det er prisverdig at Eirik Wig Sundvall har valgt å skrive en komprimert fortelling om disse viktige og skjellsettende hendelsene i arbeiderbevegelsens historie. Historien er ikke ny, men tåler å bli gjentatt. Hvis ingen holder historien ved like, for eksempel i bokform, forsvinner den jo. Og hvor står vi da?