JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Mange av oss husker sikkert fortsatt Norun Haugens NRK-dokumentar «Griseindustriens hemmeligheter» der hun i flere år undercover (journalistisk metode der du utgir deg for en annen enn den du er) jobbet på mange grisefarmer for å se hvordan det sto til med dyrevelferden hos norske grisebønder. Dokumentaren var rystende, også for bøndene, politikere og kjøttindustriens makthavere, mye av virksomheten tålte dårlig dagslyset. Haugen brukte skjult kamera for å få fram elendigheten. Og ble aldri oppdaget.

Nå er hun ute med bokversjonen av dokumentaren. Og boka er om mulig minst like sterk og opprørende. Også for de av oss som ikke har et intenst kjærlighetsforhold til verken dyr generelt eller landbruksdyr spesielt. Det er sistnevnte dyr Haugen er kanskje landets fremste talsperson for. Her får dessuten forfatteren vist hva som er bokas fremste fortrinn framfor enn tv-dokumentar – de mange etiske refleksjoner rundt det hun viser fram. Jo, da – det er «show it» i boka, men også «tell it», og en mengde kloke tanker fra et empatisk menneske som raskt ser gjennom griseindustriens kamp for mer og mer profitt – med tilhørende billigere og raskere produksjonsmåter. Skulle jeg ønsket meg noe mer av hennes mange modige tanker på dette feltet, måtte det også være en enda videre debatt om et sånt system – for det er systemet Haugen kritiserer, ikke enkeltbønder – ikke er en logisk konsekvens av den overordnede kapitalistiske produksjonsmåten vi, og snart resten av verden, er totalt underlagt – nær sagt overalt. Skjønt, de som kan lese mellom linjene finner kanskje en sånn kritikk der. Det kan hende en kapitalismekritikk på bakgrunn av bokas tema bør startes.

Det er noen hjerteskjærende scener vi blir presentert i denne boka. Kastrering av så vel griseunger som voksne griser der sistnevnte ikke en gang er lovlig. Haugen viser fram grisebinger hvor dyrene vasser i sin egen avføring, de står trangt og viser alle mulige tegn på mistrivsel. Dette blir i hovedsak fleipet bort av bonden, ikke fordi han er ond av natur – nødvendigvis – men fordi rammebetingelsene på et vis er sånn. Og at «alle andre» gjør det på samme måten. Her er det få ansatte, her er det ikke millioner av penger å tjene, tida er begrenset – alt går i siste instans ut over dyrevelferden. Haugen har med noen kapitler om kyllingproduksjon også – det er knapt noe bedre der. Skjønt, det gjelder altså ikke alle – sjøl om de er skremmende mange.

Forfatteren tar i denne boka engasjementet sitt og prosessen med å kjempe for landbruksdyras ve og vel, enda litt lenger. Etter endt undercover-virksomhet forsøker hun politisk å gjøre noe med elendigheten. Hun oppsøker politikere, driver lobbyvirksomhet på Stortinget – skaffer seg allierte, men også en mengde fiender. For hun har virkelig rørt i grumsete vann. Her er interessene sterke, og sårene mange. Det blir raskt uvennskap av sånt i et samfunn som tåler uenigheter svært dårlig.

Jeg er skrudd sammen sånn at jeg lett lar meg imponere og røre av mennesker med et så brennende idealistisk engasjement som Norun Haugen. Dette virker ekte. Ikke minst hennes refleksjoner rundt det faktum at hun sjøl måtte drive med dyreplageri for ikke å bli avslørt. Hennes kvaler, gråt og tenners gnissel over det paradokset hun ble brakt inn i for et enda høyere mål – forsvaret for dyrenes velferd, er sterk lesning.

Mot slutten av boka trekker forfatteren også den konklusjonen at kanskje må vi redusere vårt kjøttforbruk for at industrien skal forstå alvoret. Dermed provoserer hun ikke bare grisekjøttprodusentene, men også oss forbrukere som ikke er vegetarianere. Denne argumentasjonen kobler hun med at denne maten bør bli dyrere, og alternativ mat billigere. Pluss at bonden generelt bør få bedre betalt for sine produkter – og kanskje også bedre arbeidsforhold i fjøs og på gård. Antagelig er dette synspunkter som vil gå hjem hos en gjennomsnittlig norsk bonde, men det spørs om dette er nok for å dempe uroen over mye av det andre Norun Haugen pirker borti i denne hardtslående og tankevekkende boka. Jeg tror i hvert fall det er flere enn meg som dropper svinekoteletten til søndagsmiddagen en del måneder framover.

Dette er enda ei bok som dokumenterer hvor viktig det er at vi leser bøker.