JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Et svært viktig varemerke for en forfatter er at hen har en egen stil. Jon Fosse har det – ja, har alltid hatt det i sitt snart 40 år lange forfatterskap. I den seinere tid har han mest utmerket seg som dramatiker med internasjonal suksess på mer eller mindre alle verdens scener. Han nevnes ofte, i hvert fall i Norge, som en sterk kandidat til Nobels litteraturpris – kanskje på tide med en nordmann igjen, det er fortsatt bare tre som har fått den (Bjørnson, Hamsun, Undset).

Om noen skulle være i tvil, Fosse har på ingen måte glemt hvordan en god roman skal snekres sammen. Med første bind av sin septologi med tittelen «Det andre namnet» viser han dette i fullt monn.

Vi møter fortelleren Asle, en kar som livnærer seg av å male bilder. Han er enkemann siden han for ikke så mange år siden mistet sin kone Ales, et smertelig tap, han er langhåra med hestehale og tørrlagt alkoholiker. Og det må være lov å si at han er en ekte enstøing. Han bor i et gammelt hus et par timers bilkjøring fra Bjørgvin, og det er dit han er på vei i bilen sin da denne teksten starter. Han er ikke ofte i Bjørgvin, til tross for at han er over gjennomsnittet glad i å kjøre bil, men han har noen nødvendige ærend der – blant annet må han innom galleristen sin Beyer.

På hjemstedet bor hans eneste egentlig venn, også en sær enstøing, Åsleik, en fyr uten altfor mye formell utdannelse, en praktiker i motsetning til Asle, men likevel ingen idiot. Åsleik er for eksempel forbløffende god til å bedømme kunst.

For i kjernen av denne romanen ligger i estetikken, det ligger i et kunstsyn, en måte å forstå kunst på. Asle er overbevist om at stor kunst, enten det er et maleri – eit målarstykke som Asle kaller det – litteratur eller et annet kunstverk, så avslører dette seg ved at det må skinne et lys ut av det – ja, at noe så paradoksalt som at det mørke i kunstverket må lyse – det må stå ut. Først da er det mer enn ren brukskunst. Det hender Asle klarer å male sånne bilder, men slett ikke så ofte. Skjønt, det er dette som er målet – ja, det er vel dette som er meningen med kunst, drivkraften ba kunstnerisk virksomhet. Et kunstsyn jeg føler meg ganske sikker på at forfatteren sjøl også deler.

Denne romanen er ikke handlingsdrevet, få tekster av Fosse er det. Formen, stilen er kjent fosselandskap. Vi vugges av gårde som om vi satt i en liten robåt på sjøen, gjentagelsene er mange, språket er enkelt – fremmedordene nesten totalt fraværende. Assosiasjonene er mange, tankesprangene avløser hverandre – avbrytelser, refleksjoner om kunstens vesen – og framfor alt om Guds vesen og eksistens. Fortelleren er trygg på at Gud er der uten at han er så veldig opptatt av å bevise det, Gud er på sett og vis en slags heideggeriansk værendes væren – Gud er det som gjør alt liv, all eksistens, mulig. For Fosse kan sin Martin Heidegger, det har han vist tidligere, det viser han også her.

For i all sin enkelthet er dette mye mer enn noen bilturer til Bjørgvin, eller refleksjoner om alkoholens og modernitetens forbannelse, denne romanen er en ideroman, den er refleksjoner rundt hva det vil si å være menneske – i hvert fall hva det vil si å være Jon Fosse.

Han kompromisser aldri, han maler på – nærmest bokstavelig talt, det musikalske språket bærer deg som leser fra side til side, du aksepterer gjentagelser som du har lest og hørt flere ganger allerede, det kan virke irrasjonelt, men det er en løgn. For i Fosses verden er vi minst like mye i hans diktede personers indre som i det ytre. Det betyr ikke at han ikke er interessert eller opptatt av det hverdagslige – snarere tvert imot – det er nettopp de alminnelige og trivielle handlingene som utløser de dypeste og inderligste tankene, de er grunnlaget for de filosofiske og religiøse tankene. Igjen er slektskapet til Martin Heidegger nærværende. Det er bare gjennom en bruksmessig omgang med verden du virkelig forstår hvor unik den er. Samtidig er det også da all forståelse glipper.

«Det andre namnet» er en roman som ikke ligner på noe annet du kommer over, den er original, innstendig, både lett og tung – den er typisk Jon Fosse. Det er godt at vi har plass til sånn litteratur også i tider hvor det meste foregår på sosiale medier.