JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

De to kameratene, og tidligere DN-kollegene, skrev også ei bok for 18 år siden. Da dro de over til England på jakt etter sine fotball-forbilder fra fotballøya. For akkurat som meg, som riktig nok er en god del år eldre en duoen, så er Jens M. Johansson og Lars Backe Madsen også vokst opp med tippekampen på fjernsynet, først sendt i 1969. Og da ble mange bitt av basillen. Vi hørte om byer lærerne våre på skolen aldri hadde nevnt at fantes, Luton, Wolverhampton, Blackpool og Leicester. Og en drøssevis av andre. Hver eneste fucking town and village i England, og resten av øyriket i Storbritannia hadde (og har) en fotballklubb. Og den betydde, og betyr, mer eller mindre alt. Akkurat som disse utallige klubbene har gjort for tusenvis av fans verden over – og ikke minst for nordmenn, eventuelt norske gutter og menn. For det handler om menn dette her. Det er nesten ufattelig hvor stor interessen for engelsk fotball er blant nordMENN. Den nevnte boka til Johansson/Madsen het for øvrig Drømmen om England.

Nå er de to, på en utfordring fra forleggeren, skrevet bok nummer to. Den har fått samme tittel som den forrige, bare tillagt tallet to. Og vi/de skal igjen til England, og i fotballens tjeneste. De to ihuga kameratene har nemlig ikke mistet sin lidenskap for dette verdensomspennende spillet der 22 spillere i halvannen time løper etter en ball, og til slutt vinner Tyskland. Nei, så glade er de i spillet at de nå har bestemt seg for å redde det. For fotballen er i ferd med å ødelegges. Turbokapitalismen har kommet til fotballriket og utallige klubbhus, det er blitt pengene som rår. Regimer av typen vi ikke liker å sammenligne oss med kjøper opp klubber i større og større grad, spillere blir megakjendiser og tjener ufattelig med penger – det har tatt helt av. Og hvem betaler regninga? Jo, publikum. Billettene har nådd priser hinsides hva en arbeiderklassefamilie har råd til, vi er milevis fra opphavet, her må noe gjøres. Men hva?

De to gutta drar over til London, Liverpool, Manchester og dalstroka rundt for å lodde stemningen. Skjønt, de har allerede bestemt seg på forhånd. Først må de snakke med innflytelsesrike personer i England, de med penger og sjampanje til langt over pipa. En del av disse møtene får vi lese om i boka. At gutta ikke er helt på hjemmebane her, lærer vi fort. Men av sånt, pluss glitrende skrive-evne fra to drevne skribenter, blir det raskt morsom lesning av. Og til slutt slipper de også katta ut av sekken. For de må jo ha et alternativ og et forslag til hvordan de kan redde fotballen fra milliardærene på den arabiske halvøya. Gutta boys finner løsningen i hjemlandet. Oljefondet, styrt av Nicolai Tangen, eller bare Nic blant venner, er den eneste instansen de kommer på som har penger nok til å kjøpe opp alle de betydningsfulle fotballklubbene i England. Ja, hele Premier League. Derfor er plan én å ta kontakt med Tangen for å lufte ideen med ham. Så følger en enestående odyssé på kryss og tvers gjennom fotballøya, men mest i London. Korte kapitler der de to forfatterne stort sett skriver annet hvert av dem. Det harseleres og skrives i en nærmest gonzo-aktig reportasjestil. På sitt beste er dette morsomt og lekent. Hva som er helt sant, litt sant eller bare bygd på dårlig hukommelse, er ikke så veldig farlig her heller – det viktigste er at det flyter, at det er sånn noenlunde spennende, og at det er framdrift.

Ett av høydepunktene er det brevet de sender til Nicolai Tangen der de foreslår noen regler for oppkjøpet, og blant annet skriver dette: «Av andre regler vi søker innført, kan nevnes et generelt forbud mot å eie flere enn to pysjamaser fra Dolce & Gabbana. Vi er klar over at dette vil ramme den norske spilleren Erling Braut Haaland mer enn de fleste, men disse pysjamasene koster altså mer enn en vanlig arbeiders månedsinntekt, og oppleves av mange som en provokasjon, særlig hvis spilleren i tillegg har på seg gullsandaler. Vi vil også innføre et tak på hvor ofte en fotballspiller kan gå til frisøren for å bleke håret, samt innføre begrensninger på årlige besøk i lokale tatoveringsstudioer. Detaljer om dette kan diskuteres i senere møter. Manbun, eller hårknute, forbys fra 1. august 2024. Hestehale forbys umiddelbart. Det må også søkes særskilt om man vil tatovere bilde av seg selv på ryggen.»

«Boka Drømmen om England 2» er en ellevill reiseskildring om gutta på tur. Den inneholder både stort alvor, intens lidenskap og mye lek og humor. Denne salige cocktailen fungerer. Men antagelig bare under en forutsetning: Du bør nok være over middels interessert fotball. De gutta her har nemlig en trang til å droppe navn, mer eller mindre kjente, fra de siste femti årenes fotballhistorie. Har du bare et fåtall av dem inne, og må google i hytt og vær, kan lesingen ta lang tid. Samtidig har jeg sansen for to journalister som ikke bryr seg om å forklare hver eneste detalj til leserne, men kanskje tenker som så, at er du interessert nok, så finner du fram til det du lurer på andre steder. Leserne er ikke idioter, alt skal heldigvis ikke inn med teskjeer hvis det da ikke er småbarn som skal mates.

Denne boka vil nok ikke forbli i min bevissthet hele resten av livet, men du verden hvor moro det til tider var å lese den.