JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Historiker Knut Kjeldstadli, professor emeritus, kan historien om norsk arbeiderbevegelse bedre enn de fleste. Og han hører med til de av våre historikere som på mest forståelige måte er i stand til å skrive om denne historien – enten det er i bokform eller i artikkelform. I sin til nå siste bok «Arbeid og klasse», som riktig nok kom for tre år siden, gjør han begge deler: Gir ut en del av sine artikler samlet – om ikke bak stive permer – så i hvert fall i bokform. Noe har vært publisert tidligere, noe er nyskrevet. Kan det bli bedre?

Og sjøl om Kjeldstadli i høyeste grad ser på mennesket som et skapende vesen, et homo faber, så er han flink til å inkludere sider ved den menneskelige utvikling som handler om mer enn slit og arbeid, om mer enn kreativitet. For eksempel er han like opptatt av det arbeidende og fagorganiserte menneskets sang- og fanetradisjoner som han er av streiker og kamper for bedre lønn og arbeidsvilkår. I boka har både fanene og arbeidersangene fått sitt eget kapittel. Og han begrunner godt hvorfor dette er en viktig tradisjon i arbeiderbevegelsens framgangsrike historie. Historikeren vier også plass til en interessant artikkel om arbeiderkollektivets hang til å benytte seg av kallenavn. For noen kanskje detaljer, for Kjeldstadli viktige markører som har smidd en hel kultur sammen. Sett i et historisk perspektiv.

For det er arbeiderbevegelsens kultur, i stort og smått – den synlige som den mer sublime – som Kjeldstadli er så god til å skrive fram. Så vel den som eksisterer i en by som Oslo eller i mer landlige omgivelser som for eksempel Rjukan – byen hans far er født i, og en by med sterke tradisjoner når det gjelder arbeiderkultur.

I år 1900 var Norges befolkning på 2.240.000 innbyggere. Av de mennene som hadde fylt 15 år, var 616.000 i arbeid. Mens 66.000 menn var uten et yrke. Norsk industri begynte å skyte fart. I bergverk og industri arbeidet det 80.000. Den aller største industrigrenen var jern og metall med om lag 17.000 ansatte. Næring og nytelse hadde 10.000, tekstilindustrien over 9.000 – begge med et solid innslag av kvinnelig arbeidskraft. Alt dette finner vi dokumentert i boka.

Men Kjeldstadli ser seg ikke bare tilbake, han trekker linjene helt fram til våre dager uten å tape historien av syne. For endringene er store, og noen superoptimist på arbeiderklassens vegne er han heller ikke. Han skriver for eksempel blant annet dette: «Den store omdanningen i kapitalismen i Nord har skapt utrygghet, først og fremst blant dem som har hatt de knappeste marginene. Folk har gode og rimelige grunner til ikke å være fornøyde: arbeidsløshet, jobbusikkerhet, lav lønn, knapphet og vansker med å få inntektene til å strekke til, bitterhet over andres sosiale privilegier. Som sagt har denne omdanningen frambrakt vinnere og tapere. En god del yrker som ga sjølrespekt har havnet på skraphaugen; familieinntekten har for mange ikke steget, men stagnert; inntektsforskjeller har økt, bufferen mellom å klare seg og ikke klare seg har minket, fellesskap har blitt revet opp. En verden har mer eller mindre forsvunnet. Det er de som opplever å ha blitt skjøvet til side, latt tilbake, for eksempel pensjonister, og unge menn som ikke fikk den industrijobben de i tidligere tider kunne ha forventet å få. De føler at de er i ferd med å tape.»

Og dette oppspillet, denne virkelighetsbeskrivelsen, ser han åpenbart i sammenheng med det voksende raseriet blant høyreekstreme og andre populister som blir synligere og synligere på både gater og torg – og ikke minst i kommentarfelt på internett. Boka er dessuten skrevet før den nå altomfattende koronapandemien slo ned over hele verden.

Arbeiderklassen er ikke død, men den er ikke like politisk lojal lenger. Og det kan være skummelt nok. Hvorfor den ikke er det, gir Kjeldstadlis bok en god bakgrunn for å forstå.