JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Isabel Allende, den produktive chilenske forfatteren som for lang tid siden gjorde nordamerikaner av seg ved å flytte til California, fornekter seg ikke. Hun har skrevet lange historiske krøniker i romanens form tidligere (blant de mest kjente er Åndenes hus), og hun fornekter seg heller ikke nå med sin siste roman oversatt til norsk: Violeta.

Violeta er hovedperson og jeg-forteller i boka. Historien forteller hun til sitt barnebarn Camilo. Hun lider ingen økonomisk nød i barndommen og blir den første jenta i søskenflokken etter at foreldrene før henne hadde lagd fem gutter. Fortellingen starter om lag ved Violetas fødsel i 1920 og slutter nøyaktig 100 år seinere da hun dør, mer enn mett av dage etter et rikt liv full av pasjon, kjærlighet – sorg og gleder. For som alltid hos Allende spiller kjærligheten på godt og vondt med på nesten hver eneste bokside. Og vi er sjølsagt i Chile, forfatterens hjemland, mesteparten av tida – skjønt, Violeta er akkurat som forfatteren relativt kosmopolitisk i tankegangen, og vi blir som lesere også med en liten svipptur til Norge, landet Violetas sønn etter militærkuppet i 1973 flyktet til, og etter hvert bosatte seg i. For militærkuppet står sentralt i romanen sjøl om Allende ikke er Latin-Amerikas mest uttalte og spennende politiske forfatter. Isabel var tross alt fetteren til den tidligere presidenten Salvador Allende, sosialisten som ble avsatt og skutt av juntaen i 1973. Sånt nærer jo et håp om litt mer politikk.

Violeta er ikke særlig politisk interessert, det er sønnen hennes som blir det. Litt sleivet sagt er hun mer interessert i menn. Det starter med Fabian, som hun riktig nok ikke er spesielt forelsket i, men likevel gifter seg med. Deretter treffer hun en smellvakker don Juan, en reaksjonær jævel hun får sine to barn med – en sønn og ei datter. De gifter seg aldri, den sjølopptatte jævelen er pilot og reiser stort sett rundt fra sted til sted, på jakt etter nye eventyr, som ofte er nye damer han kan ligge med. Han ønsker framfor alt ikke å binde seg. Datteren Nieves, moren til Camilo, går det dessverre ikke så bra med. Etter et hektisk liv med narkotika og mye av den elendigheten som hører med til en narkomans liv, dør hun under fødselen – derfor kommer Camilo under sin bestemor Violetas beskyttende vinger.

Så skrider fortellingen fram, tiårene går, Violeta eldes, hun treffer etter hvert en ny mann, han er til og med norsk, heter Harald og er besatt av Chile og Latin-Amerika. Harald er en snill og forståelsesfull mann, han blir hennes trofaste ledsager den siste delen av hennes liv – nesten til hennes dødsdag. Og som Violeta på en av de siste sidene av boka summerer opp i 2020 – hun ble født under en pandemi (Spanskesyken) og døde under en pandemi (korona).

Isabel Allenda kan sin dramaturgi, hennes bøker er aldri lette å legge fra seg nettopp av den grunn. De følger som oftest en kronologisk episk linje du ikke trenger så store anstrengelser for å følge med på. Ispedd en god dose med pasjoner om kjærlighet og død på latinamerikansk vis hjelper også. Likevel er Violeta langt fra hennes beste roman. Det er ikke samme temperatur her som hun kan på sitt beste, det er en noe resignert distanse som om det er 100-åringen (forfatteren sjøl er bare 80!) som skriver ned sine memoarer i en litt oppgitt stemning. Kanskje er det tilsiktet, det er jo på et vis realistisk, men sånt smitter over til oss lesere også – og med en sånn historie som ligger til grunn her, vil jeg ha mer lukt, smak og farge. Jeg tviler på at dette skyldes oversettelsen, men kommentere den ytterligere vil ikke være særlig fornuftig da jeg ikke behersker spansk.

Heller ikke erotikken damper det av denne gangen. Det er kjærlighet nok til et langt liv i denne teksten, men forfatteren viser oss det bare i bruddstykker, ellers nøyer hun seg med å fortelle hva dette kunne ha vært. Skjønt, Violetas forhold til sine to barn, smerten over at de på sett og vis begge gikk tapt for henne, er sterkt beskrevet og begrunner at det blir det ene barnebarnet hun knytter seg så voldsomt til. Mens mennene i Violetas liv blir i beste fall bare kulisser. Dermed blir romanens tone mer nordamerikansk enn latinamerikansk – vi er i Chile, men ser det hele fra California. Og da går litt av magien ut av ballongen.