JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Toril Moi er, som det står på bokas vaskeseddel, en av våre mest anerkjente litteraturforskere. Født på Sørvestlandet (Farsund) i 1953, men har i store deler av livet etter at hun var ferdigutdannet ved Universitetet i Bergen, bodd i utlandet – for det meste i USA. I dag underviser hun i litteratur og filosofi ved Duke University i USA. I tillegg til at hun skriver en mengde bøker og tidsskriftartikler. Hun er altså noe såpass sjeldent som en ekte intellektuell. Aldri redd for å kaste seg inn i den løpende samfunnsdebatten. Sånne trenger vi langt flere av i våre dager.

«På jakt etter Norge», som er et slags oppdragsverk fra Nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre, er en sjangermessig merkelig bok. Hun prøver sjøl i boka å reflektere litt over dette i starten av boka, og kommer til at hun på et vis følger i sporene etter A.O. Vinjes «Ferdaminni», et journalistisk-litterært verk, en reiseskildring, som kom ut på 1800-tallet og er blitt referert til av mange skribenter med respekt for seg sjøl opp gjennom årene. I Mois bok er artikkelen om akkurat dette verket også den lengste – og kanskje også den viktigste, uten at jeg går mer inn på dette her siden jeg sjøl ikke har lest Vinjes verk (i likhet med mange andre, vil jeg tro).

Moi er kjent som en skarpskodd litteraturteoretiker. Hennes forskningstekster er da heller ikke for gud og en hvermann – i hver fall ikke for sistnevnte. Derfor fryktet jeg at denne boka hadde en vanskelighetsgrad som kunne skremme de fleste på flatmark. Sånn er det heldigvis ikke blitt. Rene teoretiske analyser egner seg da heller ikke så veldig godt blant stive bokpermer som skal selges hos vanlige bokhandlere.

Dette er altså en artikkelsamling der målet til Moi er å fange 1950-tallets sjel. Det vil hun gjøre gjennom den litteraturen, og filmen, som kom ut og var dominerende i dette tiåret, et tiår som av mange er betegnet som kjedelig.

Dette var tiåret da landet skulle bygges opp etter den andre verdenskrigen, amerikanske forbruks- og kjøkkenvarer invaderte landet som en konsekvens av marshallhjelpen – ja, det var tiåret da husmoren ble et begrep. Og akkurat husmora er et begrep Moi kommer tilbake til igjen og igjen i disse artiklene som det er sju av i boka. Moi har aldri, verken her eller i tidligere tekster, lagt skjul på at hun er feminist. Det gjennomsyrer boka, ja er kanskje dens røde tråd blant en del flere, og noe sprikende, tråder.

Kapittel fem i boka er i sin helhet viet forfatteren Ebba Haslund, husmorforfatteren herself i norsk litteratur. Moi har mange fine analyser av Haslunds verk, og legger aldri skjul på at Haslund nok kunne vært noe mer kritisk. Men at Haslunds bøker satte sitt preg på tiåret, er hevet over tvil.

Personlig likte jeg aller best kapitlet om Agnar Mykle og Jens Bjørneboe, to svært viktige forfattere på 1950-tallet. Når det gjelder Bjørneboe, er det først og fremst romanen «Jonas», om den ordblinde steinerskolegutten, Moi gjør et dypdykk i. Mens Mykles to sagnomsuste «Lasso rundt fru Luna» og «Sangen om den røde rubin» må under lupen. Både Mykle og Bjørneboe fikk etter hver rettsapparatet på nakken da det ble påpekt fra storsamfunnet at de skrev utuktig litteratur, sågar pornografi. Men de sto han av begge to. For Bjørneboe dreide det seg om romanen «Uten en tråd».

Det som er interessant er at Moi fullstendig kler av Bjørneboe og Mykle når det gjelder deres kvinnesyn. Kanskje ikke så overraskende tatt Mois feministiske perspektiv i betraktning eller tida dette ble skrevet i, men likevel både på sin plass og på tide. Begge disse nokså pompøse forfatterne har fått stå ganske uimotsagt i altfor lang tid. Begge to har jo nærmest kultstatus, kanskje særlig hos mannlig lesere (som det riktig nok blir færre og færre av).

At Moi hyller filmarbeideren Edith Carlmar er også et pluss, og en dokumentasjon på at hun liker kvinner som vil noe, og ikke bare er ett offer for et patriarkalsk verdenssyn.

Moi har altså tatt med seg sitt feministiske grunnsyn allerede fra tidlig alder og helt fram til nå. Etter studier ble også Simone de Beauvoir hennes trofaste følgesvenn. I kjølvannet av dette fulgte Beauvoirs kompanjong Jean-Paul Sartre med på lasset. Fransk eksistensialisme kombinert med litt sosiologi fra Pierre Bourdieu klinger som teoretisk underlag for mange av Mois analyser. Og det er det slett ikke noe galt i.

Denne boka kan leses av alle, også de uten litteraturteoretiske forkunnskaper da Moi er flink til å gi gode handlingsreferater av de bøkene hun analyserer. Ikke minst av Torborg Nedreaas sin 50-tallsbøker som hun åpenbart har et sterkt forhold til.

Å se et tiår gjennom den skjønnlitteraturen som ble produsert da, er ett spennende prosjekt. Jeg ser gjerne at Toril Moi gjør det samme med flere tiår i norsk historie. Det blir bra og interessante bøker av sånt.