JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Keil Bjørnstad fornekter seg ikke og er igjen ute med en bok. Denne gangen romanen «Elvestad», en ganske kort fortelling å være til en såpass ordrik forfatter som ham. Denne gangen med en pianist som forteller og hovedperson, uten at jeg vil sette merkelappen virkelighetslitteratur på denne teksten. Pianisten Bjørnstad kan jo ett og annet om dette instrumentet.

Pianisten i romanen heter Elvestad og har i lang tid vært husmusikeren til den kjente programlederen i NRK Brockenhurst. Mannen er født i Tyskland, men har tilbrakt mange år i USA. Nå er han altså i Norge og er en slags kjendis, sånn det er lett å bli om du er programleder på TV. I boka er han ganske fornøyelig beskrevet på denne måten: «Og hvor gikk han? Alltid til en dame. Det var jeg sikker på. Og ikke hjem til Lisbeth Aurora, som han var gift med i flere år. Det satt alltid andre kvinner over hele byen og ventet. Han var mangemillionær i ekteskapsløfter. Og alle sto på høyrentekonto.»

En dag etter at Elvestad og Brockenhurst har festet og kranglet i hans hjem på Grefsen, blir programlederen funnet død utenfor NRK-huset på Marienlyst. Så går det et år, og det er der denne romanen starter. Elvestad sier nemlig ja til å skrive en biografi over sin avdøde venn, og leier seg et digert og slitent gårdshus på landet – noen timers kjøring nord for Oslo. Her treffer Elvestad den ene rare skapningen etter den andre, her er flust av tilsynelatende bygdetullinger. Skjønt, skinnet bidrar en bygutt som er stinn av fordommer, de har aviser og folkevett på bygda også. Elvestads nye bekjentskaper og naboer er gode å ty til da det raskt viser seg at han slett ikke er så gira på å skrive denne biografien likevel. Han gjør det aller meste for å unngå å sette seg til PC-en, en ikke helt ukjent problemstilling for mang en skribent. Å se rett inn i det hvite word-dokumentet kan skremme faen på flatmark. Skrivesperre kan det vel også kalles.

En av den leide gårdens store attraksjoner er rotta Ruth som viser seg en sjelden gang, særlig da Elvestad får i gang pianoet som han sjølsagt har til rådighet. Ruth elsker simpelthen musikk. Rotta har til og med vært på Norge Rundt og har gjort bygda landskjent. Ikke rart den er bygdas store kjæledegge sjøl om svært få har sett den utenfor TV-skjermen.

Elvestad gjør seg slett ikke bort i bygda, han får venner. Særlig ei dame med navn Une Bekkedalen som sitter i kassa på den lokale KIWI-butikken, hun kommer svært nær ham. At hun har sittet et år i fengsel for å ha drept mannen sin og far til hennes datter, lar Elvestad passere som godkjent – hun ble tross alt frikjent fordi hun handlet i nødverge. Det var hennes eller mannens liv det sto om da kniven ble trukket den gangen i parets kjøkken.

Mot slutten av denne fortellingen, da Elvestad endelig har begynt å fylle ord og setninger til sin egen tekst, og etter et møte med bygdas flinke journalist, ser det først ut som om teksten skal ta en dramatisk vending og bli en kriminalroman. Så galt går det imidlertid ikke, men det viser seg i hvert fall at Elvestad ikke er en så enkel og rettlinjet person som vi opprinnelig trodde.

Bjørnstad har skrevet en lettlest, men engasjerende roman. Å påstå at det er de store temaene som settes på spill, ville være å overdrive. Men som i livet ellers sneier vi likevel innom døden, livet og kjærligheten. Havet utsatte han muligens til neste bok, For noe av det sikreste som fins i den norske litterære andedammen er at det ikke er lenge til et nytt epos av Ketil Bjørnstad er ute hos landes bokhandlere.