JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Romanen «Byen bak muren» er Haruki Murakamis siste bok oversatt til norsk. Den kom i Japan for to år siden. Den er på over 500 sider, og er som vanlig ambisiøs. Og er en slags japansk realisme, eventuelt Murakamisk realisme. For her er vi ikke sikre på om vi er i virkelighetens verden eller drømmenes. Og det gjelder for så vidt både for karakterene i fiksjonen og leserne.

Romanen befinner seg i to byer. En innenfor muren og en utenfor. Med hensyn til den første, en by jeg-fortelleren aldri glemmer fordi han der møter sitt livs store kjærlighet, er mystikken dominerende. Han er 17 år gammel og minnet om den 16 år gamle kjæresten forfølger han gjennom hele livet. På et vis er dette en historie om den første kjærligheten, den de aller fleste ikke forlater uten å få merker av den, kjærligheten de aldri glemmer. Reell eller platonsk, det spiller mindre rolle. Og ikke bare savner fortelleren ungdomskjæresten, den store kjærligheten som forsvant så sporløst, men han begynner etter hvert å tvile på om hun i det hele tatt er virkelig eller bare en drøm – en ren fantasi. Likevel merker hun ham for livet.

Livet utenfor muren blir ikke mindre strevsomt for fortelleren. Han blir etter hvert lei livet i Tokyo, han søker seg jobb i et bibliotek på landsbygda. Uten bibliotekarutdanning får han en biblioteksjefjobb på et gudsforlatt sted langt fra storbyenes bråk og larm. Her lever han stille dager, men glemmer aldri sin store drøm: Å finne tilbake til byen bak muren. Da må han imidlertid kvitte seg med sin egen skygge, og det er enklere sagt og ønsket enn gjort. Det er sjølsagt den store kjærligheten han søker.

Så går årene i den stille og rolige byen mellom fjellene. Han pleier kontakt med svært få, men viser seg å ha evner som fører ham i kontakt med de merkeligste personer. Ikke minst den tidligere bibliotekaren, altså forgjengeren, som døde før fortelleren ble ansatt. Han opptrer nærmest som et spøkelse, både levende og død. Og gir sin etterkommer gode råd om hvordan han skal utføre jobben. Etter hvert dukker det også opp en 16-åring med helt usedvanlig karaktertrekk, en gutt med overnaturlige evner, som er svært sosialt skakkjørt. Han snakker med få, inkludert sine egne foreldre og to brødre, men får sjølsagt en viss kontakt med vår forteller. Han skjønner at «redningen» ligger i byen bak muren. Men hvordan komme seg dit?

Å gjenfortelle den ytre handlingen i denne romanen byr på få utfordringer, men hva skal disse to parallelle universene egentlig bety? Og hvem av dem er egentlig den mest virkelige? Den egentlige? Jeg fikk under lesningen assosiasjoner til den greske filosofen Platons hulelignelse. Uten å bli nevneverdig klokere av den grunn.

Murakami er en dreven forteller. Like viktig som jakten på kjærligheten, den første eller den ideelle, er beskrivelsen av livets ensomhet. Når avstanden fra det du drømmer om til det du daglig opplever i livet blir for stor, rammes du av en slags apati der du mister livsgleden uten at du nødvendigvis slutter å leve. Du bare trekker deg unna, særlige vekk fra det sosiale. Du blir en einstøing.

«Byen bak muren» er etter mitt skjønn et stykke unna Murakamis beste romaner. Hovedårsaken er først og fremst at her blir fantasien trukket lenger enn langt, det blir så kryptisk at det til tider er vanskelig å henge helt med på hva han egentlig vil. Men Murakami er Murakami, han er aldri kjedelig å lese – han er fortsatt i stand til å dra med en leser på en over 500 siders vandring i et landskap der du uten kart og kompass likevel har en viss peiling hvor du befinner deg.