JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Den suksessfulle, og kritikerroste danske forfatteren Thomas Korsgaard, har i løpet av året også gitt ut en novellesamling (den kom på dansk i fjor). Her følger han i ganske kjente spor etter trilogien om Tue, den såre og ganske veslevoksne bondegutten som brøt med sine foreldre, flyttet til København og så seg aldri tilbake – en dansk variant av franske Edouard Louis. Også Korsgaard ble raskt lagt i skuffen for oppvekst-, klassereise- og arbeiderlitteratur, med eller uten rette. Uansett er dette ikke hovedpoenget her.

Korsgaard viser seg også å være en novellist det er vanskelig å legge fra seg. Noe skyldes stilen, noe skyldes at det blant hans beste tekster (noveller) skjuler seg et lag du ikke helt greier å slippe tak i – et lag som trenger seg på deg som om det lever sitt eget liv. Av samlingens 16 noveller, av ulik lengde, er ikke alle like gode, det kan fastslås med en viss tyngde. Men en ting har de fleste av dem til felles: De handler om barn og deres oppvekst, som ofte handler om omsorgssvikt, og stilistisk er tekstene svært dialogdrevet. Korsgaard utmerker seg i det moderne litterære landskapet, i hvert fall i Norden, ved å dyrke replikkene, Gjerne korte og virkelighetsnære, på sitt beste nærmer han seg Kjell Askildsens klassiske dialoger. I noen av novellene i samlingen møter vi også igjen de samme personene, for eksempel en Kevin, en skakkjørt guttunge og hans far Pål Jørgensen, en alkoholisert sådan med dårlig bakkekontakt. I det hele tatt er en svært viktig ingrediens i Korsgaards litterære univers en dansk bayer eller to. For det er ingen solskinnshistorier han skriver. Korsgaard dyrker nærmest det vanskelige, det såre og det ensomme mennesket. De er liksom på feil klode alle sammen. Og går gjerne også sine egne veier om nødvendig.

For meg ble den aller sterkeste teksten den forfatteren har kalt «Sove ut». Den handler om de to små søsknene Jonas og Sarah som må klare seg sjøl i livets vanskelige verden, noe som får en tragisk konsekvens uten at jeg skal røpe noe mer om det her. Dette er en vakker, og grusom, fortelling om hva litteraturen kan skape av følelsessterkt stoff nærmest snytt ut av virkeligheten, og ikke av nesa. Skjønt, tittelnovellen, samlingens lengste hva boksider angår, er ikke borte den heller. Debatten og arv og miljø holdes ved like. Eller om eplet som ofte faller nær stammen.

Thomas Korsgaard, tredveåringen som brakdebuterte for noen få år siden, fornekter seg heller ikke denne gangen. Tekstene er på overflaten lettleste, jordnære og i denne bokutgaven også med stor tekst. Den burde kunne falle i smak også hos gutter med lesevegring fordi bøker tar så lang tid å komme gjennom. Men en ting bør forlaget merke seg: En novellesamling bør spandere på seg ei side hvor tittelen på de enkelte tekstene står, og på hvilken side vi finner dem. Novellene blir sjølsagt ikke noe bedre av den grunn, men boka blir desto mer leservennlig. Det er ingen bagatell i våre lesefiendtlige tider.