JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Jenny Erpenbecks debutroman «Det gamle barnet» fra 1999 er en merkelig tekst. Framfor alt er den iskald og skremmende. Forfatteren, født i Øst-Berlin i 1967, har seinere blitt geniforklart av mange. At denne korte romanen på 105 sider, nesten fri for framdrift, er betydelig litteratur, går jeg med på. Tankevekkende er den også.

Som kjent er åpningssetninger i enhver fortelling viktig. Førstesetningen i denne romanen går sånn: «Da de fant det, sto det i gata en natt, med et tomt spann i hånden, i en forretningsgate, og sa ingenting.» Altså et «det» som muligens var forventet å snakke til tross for sin taushet. Et menneske? Her oser det kulde. Fortelleren viser seg også raskt å være en kjølig fisk.

Ja, så viser det seg at det var en 14 år gammel jente politiet fant på gata. Men denne jenta kunne som det heter ikke gjøre rede for noe som helst, verken hvem hun var eller hvor hun kom fra. Dessuten var hun helt ubegripelig stygg – eller som det står «ikke helt ulik en trekloss». Hva gjør vi med sånne?

De bringes under forvaring. Her havner hun på barnehjem. Navn får hun aldri, verken av tredjepersonfortelleren eller av noen av de andre på barnehjemmet. Isteden blir hun nærmest sjølsagt gjenstand for trakassering og mobbing. Anormalitet har alltid vært greit å hakke på. I alle samfunn. Likevel er ikke dette en roman primært om mobbing sjøl om dette er en vesentlig ingrediens blant flere i fortellingen. Jenta har heller ikke noen spesielt utviklet bevissthet eller refleksjoner om det hun utsettes for. Hun har knapt egne tanker og følelser. Hun er nær å bli framstilt som en robot. Og hun handler mest som en betinget hund. Alt det de toneangivende i det miljøet hun kastes inn i foretar seg og tenker, repeterer hun. Skjønt, en ting nekter hun å bli med på: Å bli voksen. Tida står på en merkelig måte stille.

Etter hvert oppdager de sterkeste i dette barnehjemsmiljøet, de som utfordrer gjeldende regler og moral, at den tingliggjorte og nærmest følelsesløse jenta kan brukes til det aller meste. For hun er 100 prosent lojal, hun sladrer ikke på noen. Du kan betro henne hva som helst, hun har ikke evnen eller interesse av å avsløre noen hemmeligheter. Hun er mest av alt tom for de mest basale interesser. Og det er denne «egenskapen» som er det mest skremmende.

Ikke er hun særlig motstandsdyktig heller. Så mot slutten av romanen blir hun syk og havner på sykehus. Da skjer det noe som ikke er mindre skremmende. Det skal imidlertid ikke avsløres her.

«Det gamle barnet» er en slags science fiction med rom for spenstige tolkninger. Romanen får sagt utrolig mye på drøye hundre sider. Er dette samfunnskritikk? På et subtilt vis er det vel det. Teksten er overraskende lite opptatt av fortida og framtida, den kaster mest lys over nåtida. Men den nåtida kan like gjerne være morgendagen uten at dette nevnes med et eneste ord. Og den morgendagen kan skremme livskiten av den modigste om Jenny Erpenbeck treffer planken.