JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

At Åsne Seierstads siste bok «Ufred» både vant Bokhandelprisen og Brageprisen i år vekker sjølsagt oppsikt i en såpass liten andedam som det norske litterære miljøet er. Personlig må jeg skuffe de som ser på litteratur som en idrettsgren – priser burde være litteraturen og hele kunstfeltet fremmed. Når det er sagt: Seierstad har skrevet en flott bok, verken hun eller forlaget trenger noen priser eller andre fysiske utmerkelser for at kvalitet kan stadfestes.

Årets reportasjebok, som hun har brukt tre år på å skrive, ligner på mye av det andre hun har skrevet tidligere. Metodikken er i all hovedsak den samme, og forbildene Ryszard Kapuscinski og Svetlana Aleksijevitsj (for øvrig innehaver av selveste nobelprisen i litteratur fra 2015) er godt synlige også denne gangen. Og en myndig fortellerstemme må heller ikke glemmes.

Seierstad har omfattende kunnskaper om Russland etter et studieopphold på begynnelsen av 1990-tallet. At hun kan språket er sjølsagt et must når du skal rapportere fra innsiden. For hvordan skal du ellers kunne skaffe deg relevante kilder som all reportasjeskriving er helt avhengig av? Også egenskapen å komme i kontakt med folk har hun vist i tidligere bøker at hun behersker. Denne boka er ikke noe unntak.

For det fins en fyr med navn Andrej Medvedev som raskt fatter Seierstads interesse. En januardag i 2023 klarte han å flykte fra Russland til Norge over grensa i Finnmark. Nå vil han asyl i Norge. Andrej er en tidligere ukrainakriger på russisk side, vervet av den beryktede Wagner-styrken. Og til tross for at Andrej sjøl ikke går av veien for voldsomheter, fant han fort ut at krig ikke var noe for ham. Seierstad sporer han opp, klarer å få han til å åpne seg – og vips så er reportasjen i gang. Andrej og det spennende han kan fortelle blir på en måte springbrettet for både Seierstads reiser til Russland, og for boka som sådan. Andrejs historie, en fortelling om et hardt liv i fattigdom, vold og omsorgssvikt, utgjør første del av boka. Andrej blir dessuten med som en slags nissen på lasset i resten av fortellingen også. For gjennom Andrej, som aldri fysisk blir med henne på russlandsreisen, får Seierstad kontakt med flere av hans bekjente fra hjemstedet på landsbygda i Sibir. Også faren til Andrej får hun et kort møte med. Deretter følger den ene kilden på hverandre.

Det altoverskyggende tema i boka er sjølsagt den pågående krigen Russland og president Putin har påtvunget sitt naboland Ukraina. Gjennom ulike samtaler Seierstad fører med sine kilder, får hun fram et langt mer nyansert bilde av hva den jevne russer mener om krigen. Og ikke minst avdekker hun det intense propaganda-apparatet som er i sving fra russiske myndigheters side. Det er rett og slett livsfarlig å avsløre avvikende meninger. Også Seierstad sjøl må være ytterst forsiktig med hva hun gjør og sier. Det blir en balansegang.

Det er sjølsagt nyttig og interessant å få være «sammen med en russlandkjenner» i disse dager og over et såpass langt tidsrom. I tillegg til dagsaktuelle spørsmål som forfatteren stiller sine kilder, klarer hun også å flette inn litt historisk bakgrunnsstoff der så vel Lenin, Stalin og Pusjkin med flere er med. Særlig Pusjkin er det nok ikke alle norske lesere som er helt på høyden med. Seierstad formidler russisk historie på en måte som burde være tilgjengelig også for de med begrensede forhåndskunnskaper.

Det som imidlertid imponerte mest med denne boka var hvordan hun slet for å komme inn i landet – og klarte å lage litteratur også av dette. Å stå timevis ved enn grenseovergang og lure på hva du skal svare på nærgående spørsmål, kan være en utfordring for sjøl den mest garvede.

Boka er omfangsrik og på over 500 sider. Mange temaer berøres. Å sy sammen dette til en leservennlig enhet, er noe av bragden ved boka. Uten at det blir verken for komplisert eller nerdete. Ofte blir de jo priser av sånt.