Roy Ervin Solstad

roy@lomedia.no

Den tidligere NRK-journalisten opplevde den frie fagbevegelsens oppstandelse i Polen på begynnelsen av 80-tallet.

På samme tid så han statsminister Margaret Thatcher knuse samme bevegelse i Storbritannia.

– Den kapitalistiske revolusjon som startet på 1980-tallet har et ballegrep på politikken, mener Christian Borch.

Kapitalistisk revolusjon

Under et foredrag for transportarbeidere i Oslo før jul advarte han samtidig mot en samfunnsutvikling som svekker demokratiet.

– I USA er det et appelsinfarget enmannsshow i Det hvite hus, og ingen politikere tar til motmæle i Europa fordi også her har kapitalkreftene overtatt styringen, uten at vi har lagt merke til det, sa Borch.

De siste 40 årene viser hva som skal til for å gjøre noe med dette, mener han.

Polsk kamp om frihet

På jobb som journalist dekket han både den polske fagbevegelsens frigjøring gjennom Solidaritet og Lech Walesa, og den britiske statsministeren Margareth Thatchers knusing av fagbevegelsen.

Hendelsene i Polen mener han viste hvor sterk fagbevegelsen kan være.

– Det var verken matmangel eller medisinmangel som startet streiken på Lenin-verftet i Gdansk i Polen. Det var mangelen på medbestemmelse over egen skjebne. Med Lech Walesa i spissen, så ville ikke fagbevegelsen være en del av kommunismen, men stå fri, sa han, og la til:

– Den frie fagbevegelsen ble derfor en motvekt mot maktmonopolet til kommunismen.

Hemningsløs liberalist

I Storbritannia mente Borch at det var en feilslutning å tro at Margaret Thatcher var konservativ.

– Hun var en hemningsløs liberalist som la grunnlaget for liberalisering fra andre konservative partier i hele Europa, poengterte han.

Det gjaldt også i Norge.

– Liberaliseringen Høyre og Kåre Willoch gjennomførte på 1980-tallet la grunnen for den mest idiotiske perioden i norsk historie; jappetiden, sa Borch.

Håpet på Blair

Den perioden er over, uten at den tidligere NRK-journalisten så noen grunn til å la seg glede over samfunnsutviklingen.

– Da jernteppet falt ville de kommunistiske landene ha en del av rikdomsutviklingen man så i Vest-Europa, men rikdommen var bare for noen få. I Storbritannia la fagbevegelsen sitt håp på EU, uten at det hjalp, sa Borch.

Å bytte ut det konservative partiet med Labour og Tony Blair ble heller ikke den omveltningen mange i fagbevegelsen håpet må.

– Tony Blair forfektet de samme verdiene som Margaret Thatcher, men han vant valget ved hjelp av spinndoktorer og massive reklamekampanjer, fortalte Borch.

En vegg av medierådgivere

Det samme mener han skjer nå.

– Populistene sutrer på vegne av folket. Det er det eneste populistene kan, mens den reelle politiske diskusjonen blir forkludret av medierådgivere og statssekretærer.

– Medierådgiverne er blitt en stor suksessbransje, men mesteparten av jobben deres består i å juge, smilte han.

Borch poengterer at de rikeste får stadig mer makt, og at avstanden mellom de styrte og de styrende blir stadig større bak en vegg av medierådgivere og statssekretærer. Det mener han er en stor utfordring for demokratiet.

Sterke motkrefter

Den utviklingen må snus, og slik han ser det er det bare én gruppe som har mulighet til det.

– Fagbevegelsen er den eneste som har et apparat stort nok til å kunne ta den kampen. Men det er sterke krefter å kjempe mot, sa han.

– Du høres ikke veldig optimistisk ut?

– Det er håp, men det er ikke særlig stort, avsluttet Christian Borch.