JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Den finske forfatteren Laura Lindstedt er en modig forfatter. Den første romanen hennes oversatt til norsk var «Oneiron», ei bok hun fikk Finlandia-prisen for og som hun ble nominert til Nordisk råds litteraturpris for. Dog uten å få den.

Nå har hennes norske forlag Oktober nylig gitt ut «Min venn Natalia», i rosa omslag og med en svært romantisk/erotisk forside. Det romantiske kan vi fort glemme, men erotikken er til stede fra første til siste side.  

Som tittelen mer enn antyder møter vi her Natalia som er grafisk designer. Hun har siden hun var en neve stor vært sykelig opptatt av sex og pornografi. Helt siden hun som barn kom over et pornoblad hun ikke helt skjønte hva var, har seksualitet i de aller fleste former vært noe hun har tenkt på nærmest konstant. Helt til det i voksen alder har blitt altfor mye, og hun søker opp en terapeut. Terapi har hun vært i tidligere, men det har ikke funka. Nå har hun imidlertid funnet en hun tror hun kan stole på, nemlig romanens kvinnelige jeg-forteller som bare går under tittelen doktor. Ingen hvilken som helst terapeut eller doktor, men et menneske som benytter seg av den såkalte avleiringsterapien. Natalia har kommer til rett person.

Som med sånne terapeutiske tekster foregår det meste i terapirommet, men likevel ikke bare. For at denne terapeuten skal lære Natalia å kjenne, komme på innsiden av hennes problemer, må Natalia forteller sine «historier». Og det er ikke småtterier hun leverer. For hennes oppheng i sex og porno er ikke bare en teoretisk greie, hun praktiserer også. Og vi får de mest intime scener presentert kombinert med til dels lærde refleksjoner rundt både anatomiske detaljer og annet snadder, særlig kjønnsorganer blir nært beskrevet, så vel i ord som bilder. Det litt merkelige er at det aldri føles kleint eller vulgært, det er en prestasjon i seg sjøl. Det skal i hvert fall Lindstedt ha.

Det vanlige i et terapirom er at terapeuten er den styrende, pasienten blir styrt. Etter hvert blir denne settingen utfordret her. Natalia er nemlig ei sterk dame som ikke nødvendigvis veit hva hun vil, men hun veit hvem hun er.

Dette er en tekst helt fri for moralisme. Relativt klinisk forteller Natalia sin terapeut om sine mange seksuelle bravader, til tider er det ganske rått, andre ganger gis det mer rom for ømhet – ja, noe som kan minne om kjærlighet. Det kan være fristende å lese romanen som en finurlig kritikk av pornografien og vår tids tilsynelatende ekstreme opptatthet av seksualitet. Og den har nok begge disse kvaliteter, men den er en del mer. Og den er det på en intellektuell måte, den faller aldri ned på en slagordsretorikk med politisk korrekthet attåt.

At jeg helt får tak i hva forfatterens «innerste tanker» med denne romanen er, ville være å overdrive. Men dette er dristig gjort, det er klart innafor sømmelighetens grenser, det er nyskapende skjønnlitteratur. Og når terapeuten her ikke lar seg vippe av pinnen, men blir med på reisen – så kan vel vi som lesere gjøre det også? Men hjelper terapien? Ja, si det!