JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Elvina heter ei 48 år gammel dame. Hun har hele sitt liv bodd sammen med sin mor på Årvoll i Oslo. Det skal vise seg at det er en grunn til akkurat dette. Elvina er ikke helt som deg og meg, som de fleste – skjønt, ikke så lite av oss alle har hun likevel i seg. Vi har jo alle vårt. Da denne historien starter, skal hun flytte til en leilighet på Ryen, til den nylig avdøde tante Turids leilighet. Endelig skal Elvina få noe for seg sjøl, endelig skal moren hennes få leve sitt eget liv. De to har imidlertid blitt så avhengig av hverandre, så sammenvevd, at mye av det gamle er ved det samme. Mor og datter er litt av et par. Jeg grep meg under lesningen til å sammenligne dem litt med Yngvar Asbjørnsens Elling og Kjell-Bjarne.

Elvinas største utfordring er at hun er sosialt svært usikker og utilpass. Hun har i lang tid vært prisgitt en konsulent hos Nav, en hun kaller Tore Hore. Nå får hun en ny hun kaller Line Pine. Elvina har et vrient blikk på samfunnet og sitt eget liv. Det er dager da hun knapt tør å bevege seg ute. Naboer er hun også livredd for å snakke med eller omgås på annen måte. Sånt blir det sjølsagt mye angst av. At angsten, mistilpasningen, antagelig stammer fra en barne- og ungdomstid med tendenser til mobbing på skolen, kommer etter hvert fram av fortellingen. Elvinas historie er av det såre slaget. Enda sårere blir det da hun faktisk får en viss kontakt med naboen i etasjen over på Ryen, og en dag får oppgaven med å passe den blå undulaten Ulrikke. Hvordan dette går skal ikke røpes her, det kan du lese om i denne flotte romanen som er forfatterens tredje siden debuten i 2012.

Noen vil kanskje hevde at det er lett å skrive fram et menneske som er litt annerledes enn gjennomsnittet, det er bare å vri og vrenge litt i alle retninger. De som mener det, tar i så fall feil. Det handler om følelse, det handler om nyanser. Her er diktningen, skjønnlitteraturen, overlegen som sjanger. For skal det berøre og treffe en leser der det gjør vondest, der vi er mest sårbare, må det gjøres et språklig nøyaktig arbeid. Det krever en stram dramaturgi. Forklaringer er bannlyst, det må vises. Og språket er virkemidlet. Laila Songnæs får til det i denne romanen. Samtidig har fortellingen akkurat den framdriften den trenger. Det er ikke noe galt med karakteren Elvina, det er bare det at hun ikke strutter av sjøltillit, at hun ikke mestrer det livet som ofte portretteres i glansfulle ukeblad. Men hun syter ikke, ei heller drømmer hun om et annet liv. De sterkeste følelsene viser hun i samværet med sin mor der hun til tider kan være ganske aggressiv og verbalt sarkastisk. Etter et langt samliv ligner mor og datter også litt på hverandre. Elvinas far, og altså morens ektemann, forsvant for mange år siden. Muligens druknet han. Eller stakk han fra det hele?

Romanen har en dramatisk avslutning som heller ikke skal røpes, men det er naturlig å stille spørsmålet: Hvordan skal det gå med Elvina nå?