JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Kriminolog og forfatter i flere sjangre Kjersti Ericsson har som ventet skrevet ei god og innsiktsfull bok om alderdommen og hvordan vårt samfunn ser på de (oss) gamle. Det har blitt en blanding av politiske og samfunnsrelevante refleksjoner og personlige opplevelser og betraktninger. Hun er født i 1944, så på det personlige planet veit hun hva hun snakker om. Boka er ingen hyllest til det å bli gammel, men heller ingen svartsynt klage-og-syte bok. Skjønt, Ericsson er som de aller fleste av oss klar over at vi lever i et kapitalistisk samfunn som digger fornyelse, stort tempo, modernitet – ja, kort sagt mer og mer ungdommelighet. Her er de aller færreste gamle ikke helt med, som regel av helt naturlige grunner. For alderdommen er ingen sjukdom, den kommer sigende innover alle mennesker, men den takles sjølsagt ulikt fra menneske til menneske. Dessuten er det noen som har mer flaks enn andre når det gjelder å bevare helsa, mens noen dør fra hele alderdommen. Rest in peace.

Ericsson har heldigvis skrevet ei bok fri for moralisme. Dette er ingen tekst der forfatteren til tross for at hun ser mye rundt seg hun slett ikke liker, likevel avstår fra å gi gode og velmente (skult moralistiske) råd om hvordan vi eldre bør leve livene våre. Dette er ingen håndbok på en-to-tre for eldre.

Boka er altså et samspill mellom samfunnsanalytiske refleksjoner og personlige erfaringer. Det gjør den interessant å lese – det er dens store styrke. Alderdommen er dessuten ikke bare en trist endestasjon i et menneskes liv, den har også sine positive sider. Med mye erfaring og kunnskap, som de aller fleste eldre har, kan mange av livets vanskeligheter – og ofte trivialiteter – løses på en mer moden måte. Mye har eldre mennesker opplevd før, gjennom et langt og som regel ganske turbulent liv, det er bare å senke skuldrene i en visshet om at problemer ofte kan løses. Og kan de ikke løses, så er mye og mangt til å leve med – ting du i ungdommen trodde var helt umulig.

Et ikke helt uvanlig fenomen for eldre er å miste mennesker vi er glade i. Det ligger i sakens natur. Venner faller fra. Begravelsene kommer hyppigere enn festene, som det står skrevet på bokas bakside. Også ektefeller og livsledsagere kan gå bort, og du sitter der igjen aleine i livet. Svært få, om noen, er forberedt på det. Savnet er stort, sorgen likeså. Hvordan skal du klare å leve videre når den du elsker aller mest ikke er ved din side lenger? Ericsson opplevde dette sjøl for 14 år siden og har fine refleksjoner rundt dette temaet.

Og så har vi det uunngåelige når fysiske plager blir en stor del av hverdagen. Når mesteparten av det vi gamle snakker om er sykdom og annen kroppslig elendighet. Da blir vi ganske slitsomme å være sammen med. Da blir vi fort ensomme, eller hverandres selskap godt nok. Ericsson er innom dette temaet også. Ensomhet er ikke noe sjeldent fenomen blant eldre. De sitter gjerne der, de som er friske nok og er hjemmeboende, på kjøpesentrenes spisesteder og slarver om likt og ulikt, mens tida går, og moderniteten består. Og det offentlige ordskiftet er overtatt av noen andre enn dem, og temaene som diskuteres ligger langt fra det de er opptatte av. Det er fort gjort å bli ensom under sånne omstendigheter.

Kanskje er noe av det vanskeligste for mange eldre, særlig de som også i offentligheten tidligere har spilt en viss rolle, å bli marginalisert og delvis glemt. Vi er ikke relevante lenger. Noen fikser et sånt liv svært dårlig, mens andre lever helt greit med det. Personlig har jeg sett mange betydningsfulle tillitsvalgte i fagbevegelsen blekne som mennesker etter at de la fra seg lederklubba og gikk inn i de pensjonertes rekker.

Ericsson slår, til tross for at oddsene heller ikke i det steinrike Norge er så veldig gode, et slag for de pensjonertes sak. Ikke bare minstepensjonistenes skammelig lave utbetalinger, men hun snakker også varmt for en pensjonisttilværelse med innhold og mening. Sjøl hadde jeg en mor som nærmest fra dag en som pensjonist, ga opp store deler av livet. Ericsson anbefaler slett ikke sånne holdninger sjøl om de ofte er fullt forståelige. For alderdommen er ofte hva du sjøl gjør den til, under helt ulike betingelser fra menneske til menneske.

«Gammel» er ei fysisk sett lita bok det tar få timer å lese, men mange dager å glemme. Alle bør lese den, gammel som ung.