Forfatteren Tormod Haugland er populær blant leserne, mye tyder på det. For denne romanen, «Sirenene», vant han like godt NRK-lytternes pris for fjorårets beste roman. I et finaleheat som inneholdt både Kyrre Andreassen og Karl Ove Knausgård vant han lesernes gunst. Men er romanen så god?

La meg først si at denne boka har en del fellestrekk med mye av Jon Fosses litteratur. Haugland skriver på nynorsk, men kanskje enda viktigere er andre kompositoriske virkemidler som ligner. Her er det først og fremst gjentakelsene som er i øyenfallende. Ikke så mye på setnings- og ordnivå, men på handlingsnivå. I Hauglands fortelling får vi repetert handlingsgangen igjen og igjen, med små variasjoner hver gang. Fordelen med dette er at ved hver gjentagelse får vi vite litt mer.

Romanen er en jeg-fortelling. Hovedpersonen heter Tormod Kolbrunargard, han er odelsgutt og 21 år gammel. En dag han er aleine hjemme på gården, forsvinner ei hvit kvige med navnet Piaf, oppkalt etter den franske sangstjerna. Kviga blir fortellingens omdreiningspunkt. Tormod legger ut på jakt etter kviga, han finner henne til slutt, i god behold, men det skjer også en del annet. Tormod er en gifteklar gutt som trenger ei gårdskone ved sin side. På nabogården fins det et sånt emne, den om lag tre år yngre Eleanora. Hun har i hvert fall et godt øye til Tormod. Og ungår ikke å vise det. Hun har imidlertid også ei mor med navn Helena, som også er vakker og i handlingens gang blir enke da ektemannen Torgrim forulykker. Hun er nesten 20 år eldre enn Tormod, men pytt sann, det er ikke et helt fotballag å velge mellom på landsbygda. Om ikke dette var nok fins det en tredje mulighet her i Nora, dattera til Norun som Tormod finner i skogen da han er ute og leiter etter Piaf. Norun var blitt bitt av en hoggorm, trengte akutt hjelp og Tormod gjør en innsats for å suge gifta ut av henne.

Det er altså en ganske brokete historie vi her blir presentert for. Forvirringen preger også Tormod som blir mer og mer usikker på hva han skal bli når han blir stor. Om han egentlig er skyldig i Torgrims død, er også et spørsmål som trenger seg på mot slutten av boka. Politibilen rykker i hvert fall ut med fulle sirener. Dermed gjenstår spørsmålet om det er disse sirenene romanen er oppkalt etter, eller om det for eksempel er Homers Odyssevs sirener det her er snakk om? I så fall må det være de tre kvinnene som på et vis frister Tormod akkurat som de gjorde med Odyssevs i Homers Odysseen. Eller er det kanskje begge deler?

Uansett blir dette litt vanskelig å få tak på. Jeg tror jeg vil nøye meg med å si at om jeg hadde sittet i NRK-lytternes jury, hadde denne romanen ikke blitt stemt på av meg som fjorårets beste norske. Uten at den nødvendigvis er dårlig av den grunn.