JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

«Det var søndag morgen, og Agnes Møller hadde en mann i senga» - dette er åpningssetningen i denne romanen. Og stort mer pirrende kan det vel neppe bli. Mannen i senga (et ord som altså baklengs blir Agnes) heter Peter Venn – ja, han heter det – og er hennes nabo. Begge er de lidenskapelig glad i litteratur, i å lese, skjønt det er sjølsagt helt andre ting enn å lese de har gjort i senga denne natta. Derfor lurer da også den 45 år gamle Agnes på om hun kanskje er gravid – om hun endelig skal bli mor. Hele denne 180 siders langer romanen går hun og tenker på dette. Og en god del annet. For Agnes, som er hovedpersonen i den tredjepersonsfortalte teksten, tenker mye over liv og levnet. Hun har et tidligere samboerforhold bak seg som hun ikke helt er i stand til å glemme, samtidig som hun har en kollega som hun flørter litt med – eller han med henne.

Teksten er ganske massiv, uten kapitler. Det er hyppige tidsskifter og tankesprang.

En viktig bifigur her er Maria, den eneggede tvillingsøstera til Agnes. Maria blir syk tidlig i tenårene, slutter å spise og er nær ved å dø av det. Isteden blir hun påkjørt av en bil og da dør hun, til familiens store sorg. Foreldrenes ekteskap ryker ikke lenge etterpå. Agnes får en stemor hun ikke helt går i lag med, og bruker livet sitt å reflektere over dette også. Naturlig nok. De to søstrene var svært ulike, men likevel knyttet sterkt til hverandre.

Agnes er en merkelig figur. Hun er jordmor, belest og reflektert. Og evig opptatt av om hun er bra nok – bra nok i andres øyne, bra nok i sine egne. Også den usikkerheten bærer hun med seg gjennom hele romanen. Med det hun tenker aller mest på er hvordan hun skal forholde seg til sitt nye bekjentskap, naboen og den siste natts elsker. En mann sånn om lag på hennes egen alder som hun allerede har tenkt seg som faren til hennes barn. Ja, hun ser seg sjøl allerede på fødestua. Forholdet hun er i ferd med å starte med Peter Venn er enn så lenge ikke av det mest intense og lidenskapelige jeg har lest om – han virker snill og omsorgsfull, men kanskje litt for stødig og kjedelig. Og Agnes holder vel litt igjen hun også enda hun tenker mye på ham. De driver det liksom ikke lenger enn til å planlegge en middag sammen.

Det er noe hverdagslig over denne teksten som jeg liker. Nå er det vanlige folks tur, sier den kommende statsminister Jonas Gahr Støre, Agnes og Peter er nettopp med i denne klubben. Ingen av dem flagger noe politisk standpunkt eller særlig påtrengende samfunnsengasjement – de virker relativt jordnære og uten drømmer om karriere i Hollywood eller på Old Trafford. Noen solid familiestøtte har de heller ikke. Jeg føler meg nesten litt snytt da historien slutter så altfor tidlig. Hvordan går det med dem, egentlig? Skjønt, da kan vi jo dikte videre – det er ofte poenget med en skjønnlitterær tekst. Og forme framtida akkurat som vi lesere sjøl vil.

Forfatteren har skrevet en solid, velskrevet og tankevekkende tekst om mennesker mange vil kunne kjenne seg igjen i, mennesker som sjelden trer ut av den trygge rollen eller fortaper seg i de aller dristigste tanker, drømmer og målsetninger – mennesker som er langt nærmere A4 enn A3 og A5. Men det er lov, og vi tåler det også.