JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Ja, for de fleste av oss startet det med Woodstockfestivalen. Vi så den på film. Jeg så den på Lillestrøm kino. Og verden ble aldri den samme etterpå.

Men film var ikke nok – når kom Woodstock på norsk? Jo, i 1971. Med Kalvøyafestivalen på den lille øya rett utenfor Sandvika – i Bærum av alle steder.

Jeg var ikke på den første, men på den tredje. Vi gutta på Nedre Romerike bruker litt tid på å bestemme oss. Men så fikk vi da også Frank Zappa live. 1973 var året som plasserte denne festivalen på kartet. I mine mest nostalgiske stunder et godt stykke ned i rødvinsflaske husker jeg happeningen som om den skjedde i går.

Nå har altså Leif Gjerstad skrevet bok om denne festivalen. Mye tekst, og mange bilder. Gjerstad har intervjuet en mengde mennesker. Folk som har vært der i de 26 årene festivalen ble arrangert, og folk som har spilt der både en og flere ganger. Folk som kan uttrykke seg om både det ene og det andre.

Jeg må nok innrømme at jeg ikke deltok alle 26 årene, men en håndfull kan jeg skryte på meg uten å bli tatt i løgn. Jeg har sett og hørt flere enn Zappa, for eksempel andre legender som Leonard Cohen, Bob Dylan og Neil Young. Og sett norske band som Prudence og Popul Vuh blomstre, og Åge Aleksandersen og Jahn Teigen ta ungdommen med storm. Og det var ikke bare musikken, men hele kulturen rundt. Har du ligget rundt på gressbakken foran scenen på Kalvøya, sammen med gode venner – kanskje vært en smule forelsket i en av dem – drukket vin og øl, så glemmer du det aldri. Mens sola skinte og musikken skrek i ørene. Kalvøyafestivalen hører med til ett av mine aller heftigste ungdoms- og tenåringsminner.

Gjerstads bok følger to spor, den inneholder to tydelige fortellinger. For det første skildrer den hvert enkelt års festival. Hvordan planleggingen gikk for seg, hvem som kom og hvordan publikum mottok dem. Og sjølsagt litt om været som ikke spilte en liten rolle – vi snakker jo tross alt om et utendørsarrangement. Vi får også en del morsomme historier backstage – om sære superstjerner og nervøse artister. Disse fortellingene er kanskje de mest interessante fordi dette var en del av festivalområdet ikke mange hadde adgang til.

Den andre fortellingen Gjerstad følger gjennom mer eller mindre hele boka er kranglene og stridighetene mellom arrangørene. Det var nemlig slett ingen søndagsskole å arrangere denne festivalen. Gode venner røyk raskt i tottene på hverandre. Om de var i familie med hverandre eller ei, spilte mindre rolle. Her sto ideologier mot hverandre – vennskap ble til bitre fiendskap. Gjerstad forteller denne historien forbilledlig, mener jeg. Han tar ikke stilling verken for den ene eller andre part, men inntar journalistens «objektive» ståsted.

Under lesningen av boka tenkte jeg en del på om dette er interessant for folk som aldri har satt sine bein på en Kalvøyafestival – den siste ble tross alt arrangert i 1997. Brorparten av dagens festivaldeltakere har aldri vært på Kalvøyafestivalen. Men festivaler eksisterer fortsatt – hva er den store forskjellen på Kalvøya og Øya-festivalen (som for øvrig også startet på Kalvøya)?

Likevel – dette er en historiebok. Riktig nok samtidshistorie. Men du verden hvor det svinger for oss som har levd noen år – hvilken nostalgitripp er ikke dette! La meg avslutte med Jørgen Rolls ord, en mann bak Norwegian Wood-festivalen, og som er sitert i Gjerstads bok helt avslutningsvis på denne måten: «Det er en annen tid nå, med utallige festivaler rundt om i landet. Kalvøya dro det hele i gang, men i dag tviler jeg sterkt på at dens stolte historie betyr noe særlig. Det er jo så lenge siden nå at mange av dem som driver festivaler i dag er for unge for å ha vært på Kalvøya. Den festivalen tilhører oss som har vokst opp med den. For min generasjon viste den vei inn i framtiden!»

Mer presist er det vanskelig å beskrive det. Og akkurat dette syns jeg også boka får godt fram.