JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Forfatter, siviløkonom og historiker Frode Fanebust har skrevet både om hvordan vi ble det oljelandet vi har blitt, men også historien om nordsjødykkerne som har ofret liv og lemmer for at hele oljeeventyret skulle bli til virkelighet. I fjor ga Fanebust ut boka om Alexander L. Kielland-ulykka, en hendelse som flere andre også har skrevet både sakprosabøker og romaner om. For eksempel Atle Berge som vant LOs første arbeiderlitteraturpris med romanen «Puslingar». Fanebusts far var skipskoordinator på Ekofiskfeltet og styrte redningsbåtene i de dramatiske timene etter Kielland-ulykka, så han har også en viss nærhet til det hele. Fanebust skriver da også i starten av boka om farens opplevelser og traumer etter at boligplattformen der ute på havet tippet rundt 27. mars 1980, der 123 mennesker mistet livet – 30 av dem ble aldri funnet. Hvilke lidelser de 89 som overlevde gikk gjennom presenterer boka en nærgående skildring av. Det er sterk lesning.

Denne ulykka er norgeshistoriens verste arbeidsulykke. Fanebust nøler ikke med å kalle hele Kielland-katastrofen en historie om maktmisbruk og fortielse. Det ble en heftig diskusjon den gangen om årsakene til at denne boligplattformen tippet rundt og hvem som hadde skylda. Fanebust bruker ikke altfor mye plass på akkurat denne siden av historien, men det skinner jo tydelig gjennom at heller ikke han setter lit til alt som ble skrevet og lagt fram av rapporter den gangen for over 40 år siden. Diskusjonen om plattformen skulle snus var også en vond og vanskelig historie.

Den aller sterkeste delen av boka er den der forfatteren gjenforteller store deler av de små og mange historiene som de overlevende har bidratt med. Det er først og fremst forsker Marie Smith-Solbakken som skal ha æren for at disse historiene ser dagens lys, og Fanebust gir henne da også kreditt for det. For det er tross alt forfatterens effektive bruk av disse historiene som skaper en troverdig gjenfortelling av hele hendelsesforløpet. Det er ikke vanskelig å leve seg inn i de redselsfulle scenene som utspant seg på plattformen denne dagen. Det er stor skrivekunst å få til det.

Fanebust bruker også historiene til en del av dykkerne som ble sendt ned i havet for å finne så mange overlevende som mulig. Det de forteller om sine opplevelser og det de møtte på havets bunn, er rystende. I det hele tatt skaper de mange enkelthistoriene fra overlevende og redningsmannskap noen bilder i en lesers sinn som er vanskelig å få bort lenge etter at boka er ferdiglest. Det er vondt, men dyktig gjort av Fanebust å sette disse små, men helt essensielle puslespillbrikkene, sammen til et hele. Ikke bare skaper dette en realistisk fortelling, men det kaster også et mer inngående lys på skyldspørsmål og hvordan denne ulykken egentlig kunne skje. Det var jo med Kielland som med Titanic – en ulykke skulle ikke være mulig.

Siste delen av boka handler om hvordan involverte på næringslivssiden jobbet energisk for å slette alle spor, for å motbevise sin eventuelle skyld i katastrofen. Det var nærmest en kamp mellom Frankrike og Norge, skjønt ingen vakker idrettsgren, men nøringslivsinteresser på det mest vulgære. Siden det gikk med 123 menneskeliv, og flere av de pårørendes liv ble merket og ødelagt for alltid, så er sånne spørsmål både nødvendige, men også vanskelige. Så når Fanebust spør om det norske demokratiet viste seg oppgaven verdig da katastrofen inntraff, så er det i hvert fall et legitimt spørsmål å stille. Men samtidig et uhyre vanskelig spørsmål å besvare.