JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Dag Johan Haugerud er en spennende filmskaper. Forfatter er han også. Det merkes i filmene hans. Året 2024 ble et svært kreativt år for Haugerud. Filmtrilogien «Sex», «Drømmer» og «Kjærlighet» kom på løpende bånd på norske kinoer. Filmene har beslektede temaer, men kan fint ses hver for seg uten at du trenger å klø deg altfor mye i hodet av den grunn.

Den siste ut av de tre er «Kjærlighet». Her møter vi Marianne. Hun er lege og lever aleine. Urolog og opptatt av menneskers underliv. For der skjer det mye rart, mener hun – både av positiv og negativ art. Underlivet er forbundet med mye skam. Det fascinerer Marianne. Hun jobber sammen med sykepleieren Tor. Han er også enslig, men i motsetning til henne homofil. En dag Marianne har vært på en festlig sammenkomst på Nesodden treffer hun Tor på båten. Marianne er på vei hjem, Tor er ute for å sjekke gutter, såkalt cruising. Det blir en ganske åpenhjertig samtale mellom de to arbeidskollegene. Tor er frigjort, Marianne er i ferd med å bli det. Ingen av dem er A4, ingen av dem er ute etter et parforhold for enhver pris. Marianne dater etter hvert en nyskilt mann med to barn som betyr alt i livet for ham. Mens Tor treffer Bjørn som har sine problemer.

Det er tre øyenfallende ting ved denne filmen. For det første er den et vakkert portrett av Nesodden, kunstnerhalvøya 22 minutter med båt fra Aker Brygge. Både halvøya og ferja er location for flere av scenene i filmen. For det andre er filmen på mange vis en hyllest til litteraturen. Her er det ikke bare mange litterære referanser, men bøker og litteratur blir også tatt som en selvfølge at de fleste karakterene i filmen har et forhold til. Og kunnskap om. Hva de enkelte leser diskuteres og klinger med i hendelsesforløpet.

Men det som virkelig bærer denne filmen er dialogene. De er nære, de er ganske intellektuelle og de er problematiserende. I hvert fall for den berømte middelklassen, den som mange mener har nok med seg sjøl og sine egne navler. Dialogene, så vel i form som i innhold, er også litterære. Ja, noen av dem er nærmest terapeutiske. Det er dybde i replikkene, og de er ærlige og bevissthetsutvidende.

Både for Marianne og Tor, de to bærende karakterene i filmen, er det friheten som står på spill. Begge har de valgt en litt uortodoks livsvei. De savner åpenbart noe, de lengter som alle andre, men er begge litt usikre på hva de lengter etter. Kan det være litt kjærlighet? Tor er den snille, hjelpsomme som tilsynelatende vil andre mennesker bare godt, mens Marianne er mer sjølhevdende og tvilende. Tor spilles for øvrig av Tayo Citadella Jacobsen – for meg en skuespiller som jeg ikke har sett på film før. Han gjør en strålende jobb her – rett og slett nydelig karakterspill.

Forholdet mellom Marianne og Tor er kun profesjonelt. De har begge sine mulige forelskelser, og måten de snakker om og turnerer disse på, er opplysende, innsiktsfulle og reale. «Kjærlighet» har blitt en vakker og tenksom film om problemer moderne mennesker, uansett klassetilhørighet, sliter med i 2025. Den tematiserer også en av aldrende menns store snakkiser: Prostataproblematikk. Også en type underlivskomplikasjoner som gjør verden mer uforutsigbar og usikker enn mange helst vil innrømme. Ja, hvis du søker en «koselig» film, kan du styre unna «Kjærlighet». Haugerud har som de fleste filmskapere sikkert vært i Hollywood, men neppe mens han skapte akkurat denne filmen.