JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Lena Anderssons bok «Rettsstridig forføyning» er noen år gammel, men hva gjør vel det? Romaner er ikke nødvendigvis ferskvare, og temaet den behandler, kjærligheten, er like gammel som den greske antikkens filosofer, og vel så det. Anderssons roman vant også Augustprisen det året den kom ut i Sverige – i 2013.

Og det er en knallsterk tekst som du skal være en kald fisk for ikke å la deg forføre av. Det handler om Ester Nilsson, poet og essayist, det handler om kunstneren Hugo Rask. Ved en tilsynelatende tilfeldighet møtes de to, og hun blir umiddelbart besatt. Eller forelsket, som er et annet ord på denne besettelsen. Det kan i starten virke som kunstner Rask har det på samme måte. Men da hadde det ikke blitt en roman, så sånn skal det vise seg ikke å være.

Sjøl om dette er en tredjepersonsfortelling, er perspektiv og blikk hennes. Og hun er som nevnt helt fortapt. Har du noensinne vært ulykkelig forelsket, vil du antagelig kjenne igjen mange av de kvalene Ester gjennomlever, kjenne igjen mange av fortielsene, forsakelsene – ja, det helt vanvittige som skjer deg når du er forelsket. Og slett ikke bare på godt, som er det vår romantiske kultur i altfor stor grad dyrker, men i dette tilfelle også på veldig mye vondt. For verken forelskelsen eller kjærligheten er nødvendigvis noen dans på roser, den kan snarere være tvert om. Sjøl om den alltid rommer begge deler.

Eller som det heter i boka: «Men forelskelsen er total, ja, den er totalitær. Den omfatter alt man gjør og tenker, derav dens ødeleggende kraft».

I et kjærlighetsforhold er språket helt sentralt – både det verbale og det kroppslige. Når er vi ærlige? Når er vi ekte? Ester sliter med dette. Dessuten: Hva veit hun om den andres følelser? Skal hun ta det han gjør, det han ikke gjør, det han sier eller ikke sier for god fisk? Og hva er det egentlig han sier og gjør? Hvem er han?

Et forelsket menneske med Esters bevissthets- og refleksjonsnivå har tusen spørsmål. Samtidig er hun like naiv som forelskede mennesker har en tendens til å være. Hennes elskede, altså Hugo, har i hennes øyne ingen feil, han er verdens flotteste. Uansett hva venninnekoret sier. Mens sjalusien lusker bak hvert eneste hushjørne. Fins det en annen dame her? Hvorfor oppfører han seg så rart av og til? Hvorfor er han helt oppslukt av arbeidet?

Det kanskje mest ubehagelige denne romanen avslører for alle oss som både en og flere ganger har vært dødelig, og ulykkelig, forelsket, er sjølbedraget. Hvordan vi lurer oss sjøl til å tro at vi er en annen enn den vi faktisk er – og ikke minst at den elskede heller ikke er helt i fokus. Samtidig tydeliggjør Andersson i sin knivskarpe analyse av kjærlighetens og forelskelsens vesen at denne tilstanden heldigvis ikke er normaltilstanden. Problemet for mange som rammes av syndromet, og Ester i denne romanen er hardt rammet, er at det tar tid å komme seg videre. Litt avhengig av alvorlighetsgraden, sjølsagt.

Størst av alt er kjærligheten, heter det. Det betyr ikke nødvendigvis at kjærligheten er en evig lykkerus. Kjærligheten kan også være et sant helvete, særlig når den ikke blir gjengjeldt. Lena Andersson har skrevet en besettende roman om akkurat dette.