JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Spenningsforfatter Hogne Hongset fortsetter sin rekke med romaner om det temaet han brenner aller mest for: norsk energipolitikk. Siden romandebuten i 2010 med «Varsleren» har de kommet på løpende bånd – ikke dårlig av en mann på 84 år. Spennende er bøkene hans også. Og virkelighetsnære, uten på noen måte å være sjølbiografiske. Skjønt, forfatteren veit hvor han vil. Og skal. I årets roman «Svik» er det flere faktiske personer i storyen enn oppdiktede. Det gjør teksten enda mer realistisk.

Fortellingen starter med en begravelse i Melhus, ei bygd et par mil sør for Trondheim, for øvrig fødestedet til arbeiderpartilegenden Martin Tranmæl – uten at dette har noen som helst betydning i denne sammenhengen. En av fire venner i en kameratgjeng som bare omtales som «firerbanden» er død. Tre gutter og ei jente. Som lesere veit vi ennå ikke hvorfor den ene nå er død, men aner fort at det er hva denne boka skal handle om. Det eneste hintet vi får i åpningskapitlet er at dødsårsaken kan være sjølmord. Men hvorfor?

Firerbanden er alle født i 1991. Som russ lover de hverandre evig vennskap, men deretter skilles deres veier. Helt til de finner hverandre igjen i Oslo nærmere vår egen tid. Da har mye vann rent i havet. Noen av de fire har hatt kontakt gjennom disse årene – ja, sågar bodd sammen. Og en ting har de felles: De er alle på ett eller annet vis opptatt av energipolitikk, og mer presist forholdet mellom fornybar energi som for eksempel vindkraft versus kjernekraft. Som så mange andre nordmenn er heller ingen i firerbanden spesielt positive til kjernekraft. Her spøker en del historiske ulykker og radioaktive lekkasjer i bakgrunnen. Beate, som etter hvert har blitt professor i biologi, er imidlertid på vei til å bli omvendt. Ikke minst fordi en av guttene lar henne treffe Jonas Nøland, en av de reelle personene i boka. Han er en av de to forskerne som utløste at NTNU-rektoren måtte gå på slutten av 2023, på grunn av mediestøyen etter den mye omtalte Rystad-rapporten om kjernekraft, innkjøpt av blant andre Fornybar Norge i NHO.

De tre guttene får ulike roller i det som skjer, men det er Beate som blir en slags hovedperson og motor i denne fortellingen. Det er hun som driver «etterforskningen» videre. De to andre i firerbanden skrives heller ikke ut av historien. Særlig en av dem får en sentral rolle sjøl om det er Beate som blir en slags hovedperson og motor i denne fortellingen. Det er hun som driver «etterforskningen» videre.

Tok kameraten virkelig livet sitt? Mer og mer peker mot at han ikke gjorde det. Det er sterke kommersielle krefter i sving her. Og som i alt politisk virke: Pengene og makta rår.

En sterk tilhenger av vindkraft er den tidligere statsråden og senterpartilederen Åslaug Haga. Uten å ta for sterkt i må det vel være lov å si at hun på et vis blir romanens skurk her. Skjønt, det er også andre politikere og maktpersoner som heller ikke kommer så veldig bra fra dette. Hvordan det hele ender, skal jeg av respekt for potensielle lesere ikke si noe mer om.

Hongset, som både har jobbet i oljebransjen og med næringslivspolitikk – blant annet for det tidligere LO-forbundet Industri Energi – har spesialisert seg på thrillere fra næringslivet der uhumskheter helt inn i det ulovlige finner sted. Denne romanen er intet unntak. At han har inngående faktakunnskaper om det han skriver om, framgår temmelig tydelig også for de av oss som ikke har samme innsikten i energipolitikk. På sitt beste klarer han også å snekre sammen troverdige og handlingsdrevne fortellinger med nok av menneskelige intriger også på det hverdagslige planet. Dialoger fungerer! Skjønt, det er alltid det politiske planet som er det overordnede. Hongset føyer seg godt inn i rekka av en mengde krim- og spenningsforfattere, både der ute som her hjemme, som finner denne sjangeren svært velegnet til å lufte og propagandere for et verdisyn eller en sak de brenner for. Antagelig med bevisstheten om at fortellingen slår langt bedre an hos de aller fleste av oss enn en rapport av typen NOU. Romanen har for øvrig også et fyldig og interessant etterord.

Og det er forbløffende hvordan en gjeng med fiktive mennesker, levende dialoger og raske sceneskift gir liv og mening til en virkelighet som ellers stort sett bare tilhører de på forhånd interesserte. Sånne fortellinger gjør deg etter endt lesning, om de er vellykkede, ofte mer interessert i temaet de behandler enn du var på forhånd. Spenningsromanen «Svik» er en sånn roman.