JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Han slo gjennom den litterære lydmuren med sakprosaboka «Hel ved». Siden det har det blitt felt en del trær i skogen for Lars Mytting, og han har vel egentlig aldri sett seg tilbake. For to år siden ga han ut det som visst nok er en varslet trilogi med romanen «Søsterklokkene», en historisk roman med en handling som har sin opprinnelse allerede i 1170. Da ble nemlig en stavkirke et godt stykke oppe i Gudbrandsdalen bygget – ikke langt fra Fåvang. Og til denne stavkirka ble det mye seinere gitt en gave i form av to kirkeklokker i sølv. Disse klokkene skal vise seg å være mer enn vanlige kirkeklokker, de ringer på de underligste tidspunkter. Uten at menneskehender bidrar. Klokkene er en gave fra Eirik Hekne, faren til de to sammenvokste tvillingene Gunhild og Halfrid som dør svært unge.

I Tyskland, nærmere bestemt i Dresden, fins det er arkitekt som får i oppdrag å bringe denne kirka hjem til Tyskland. Han kommer til bygda hvor også en nyutdannet prest og en vakker og attraktiv kvinne på 19 år befinner seg. Sistnevnte med fornavnet Astrid og etternavnet Hekne.

Det går som det pleier å gå – begge de to nevnte mennene forelsker seg i Astrid. Skjønt, et kjærlighetsliv for en prest er noe mer komplisert enn for en arkitekt – vi er nemlig om lag på 1880-tallet i et norsk dalføre. Så arkitekten vinner Astrid, setter barn på henne, som det så bramfritt heter i denne tidas språkdrakt – og det hele er i gang. Det er ikke bare dalføret som er trangt, litt snevert er det også med folks holdninger til barn utenfor ekteskap. Astrid er i tillegg overbevist om at hun er svanger med tvillinger.

Astrid er ei tøff jente. Skjønnlitteraturen er full av dem. Måten hun gjennomlever svangerskapets viderverdigheter på bringer tankene tilbake til klassiske forfattere som Knut Hamsun, Olav Duun og Trygve Gulbranssen. Ja, det er nesten så jeg glimtvis ser for meg Herbjørg Wassmos Dina-skikkelse her også. Og forfatteren har virkelig satt seg inn i jordmødres hverdag på slutten av attenhundretallet.

«Søsterklokkene» er en roman og en fortelling som bruker litt tid på å komme i gang. Men når den episke linja blir sånn noenlunde klar og får en retning det er mulig å følge, blir dette svært så spennende og medrivende. Mytting har nemlig et språk som aldri blir klisjepreget eller kjedelig.

Noen happy ending kan vi avsløre at denne boka ikke har. Men livet må som kjent leves forlengs, og forstås baklengs – nå er det bare å se fram til Myttings oppfølger som nettopp er kommet ut. I «Søsterklokkene» var det nemlig nok av løse tråder å spinne en videre vev på.