NINA HANSSEN

nina.hanssen@lomedia.no

I snart et døgn nå har jeg tilbrakt timene i Tonje Brennas hode. I boka «22.juli – og dagene etterpå» setter hun bjella på sauen. Gjennomgangstonen får meg til å tenke på tidligere Ap-leder og statsminister Gro Harlem Brundtland.

Brenna skriver nøkternt og tar min hånd og geleider meg trygd igjennom helvetes-dagen på Utøya for ti år siden og ukene og årene etterpå.

Forfatteren ble bråvoksen den dagen og måtte ta ansvar for de rundt seg. Mens hun selv slet med frykten for sine nærmeste og en full forvirring om hva det var som skjedde rundt dem.

Vi får høre detaljene og hennes personlige skildringer om hva hun opplevde, hva hun tenkte og hva hun gjorde for å prøve å få hjelp. Mens vennene ble skadd og enkelte dør foran henne og lukten av blod river i nesa, snakker hun med politiet på telefonen flere ganger.

Hun er fortvilet, tekster med kjæresten Martin, mens den grusomme handlingen pågår. Samtidig får hun streng beskjed via SMS om at nå må ledelsen i AUF ta ansvar og gjøre noe. Selv om det er en streng beskjed, gir denne meldingen Brenna litt stolthet da noen har tro på at hun klarer å ordne opp i noe så uklart og forvirrende. Forvirringen blir enda større da politiet og redningsmannskapene kommer og henter dem og tar dem med til Sundvollen. Våt av svette, blod og tiss prøver Brenna selv å hjelpe til med å få oversikt over ungdommene som hun føler hun har ansvar for. Og hun forteller med hjertevarme om den omsorgen tidligere AUF-ledere og andre som kommer til Sundvollen for å støtte dem og hjelpe til viser. Vi som leser boka forstår at Brenna selv er i temmelig dårlig forfatning, men at hun bretter opp ermene og gjør det hun kan. Hun er redd for å ta en pause fordi hun vet at dødstallene er høyere enn det statsminister Jens Stoltenberg først sier på nyhetene. Hun vet det er den største tragedien i norsk historie etter krigen, og hun vet det var et politisk angrep på verdier og politikk som hun selv står for.

Som generalsekretær får Brenna ansvar for ungdomspartiets håndtering av etterlatte, pårørende, drepte og skadde. En stor oppgave for en ung jente, men som en motor på høygir jobber Brenna. Hun går i begravelser, snakker med pårørende, deltar i rettsaken og holder i organisasjonen. Hennes politiske engasjement vokser og vokser etter denne dagen, og svaret for henne er å drive med praktisk politikk. Det er den røde tråden i boka, og det er dette som får meg til å tenke på Gro Harlem Brundtland.

Jeg jobbet selv i Arbeiderpartiet noen år da Gro Harlem Brundtland var sjef og statsminister. Hennes svar på utfordringer og problemer handlet alltid om praktisk politikk. Hun var en handlingskraftig leder og spurte alltid flere kloke hoder om råd før hun tok klare beslutninger til beste for folk flest. Brenna har skrevet boka i samme ånd. Den er fri for klisjeer, floskler eller overfladiske ord. Språket er som Brenna selv – jordnær og tydelig. Og vi merker at stemmen kommer fra en voksen reflektert mamma og et medmenneske som ser tilbake fra en periode i livet som var grensesprengende for henne selv, de rundt henne og hele landet.

Hun beskriver hvordan uttalelsene til FrP, Sylvi Listhaug og Per Sandberg virker inn på de som direkte eller indirekte er rammet av terroren. Hun sier klart og tydelig også at hun ikke er overrasket over at gjerningsmannen Anders Behring Breivik var medlem av FrPs ungdomsparti en periode.

Det er vanskelig å legge fra seg boka som er skrevet med et klart enkelt språk. Og det er vanskelig å ikke la seg bevege.Jeg leser om samtalen hun har med sin sønn om koppen hun har fått fra den morsomme vennen Gunnar som døde på Utøya. For det er en klok og voksen mamma som bryr seg om langt mer enn egen familie som skriver.

Hun håper at de neste 10 årene vil bringe oss nærmere en forståelse om hvorfor hatet er så sterkt. Mot muslimer, jøder og romfolk og andre som kommer fra andre land enn Norge. Hvor kommer mistilliten fra? Og hvordan sprer den seg?

Hvorfor tror mennesker på konspirasjonsteorier? Spør hun. Og understreker at kunnskap er makt og at ord viser holdninger. Hennes svar er å drive med praktisk politikk. For hun vet at folk har behov for trygghet. At folk ønsker å forsørge seg og sine og ha troa på fremtiden. Hvis folk er tryggere og vet at de også har sikkerhet om noe uforutsett vil skje, så vil de også føle sterkere tilknytning til landet de bor i og samfunnet de er en del av. Selv sier hun at hun vil jobbe med å finne politiske løsninger som bidrar til at flere kan leve et godt liv. Å gi folk makt over egne liv slik at de kan ta utdanning, ha et sted å bo og føle trygghet fri fra diskriminering og utstøting. Og støtter seg til den svenske statsminister Tage Erlanders ord «Politikernes oppgave er å bygge dansegulvet slik at enkelt menneskene kan danse sine liv». Brenna er i likhet til andre som skriver om 22.juli kritisk til en del av den manglende oppfølgingen av mange etterpå, men boka gir samtidig en framtidstro. For Brenna har fortsatt klokkeklar tro på at sosialdemokratiske løsninger er de beste for alle, og hun finner håp og trøst i at verden går videre.

Hun avslutter boka på en verdig måte med en blomst på grå bakgrunn til alle som mistet livet 22.juli. Brenna fortsetter sin egen politisk kamp. Hun er i dag fylkesrådsleder i Viken. Som forfatter har hun med denne boka også levert et viktig bidrag til puslespillet om 22.juli som er verd å ta med seg inn i valgkampen.