JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Den amerikanske forfatteren Joyce Carol Oates er en enormt produktiv forfatter. Hennes fortellinger har nærmest ingen grenser. Flere av disse er heldigvis også oversatt til norsk. I 2014 kom «Karthago», en innholds- og omfangsrik roman med handlingen stort sett lagt til den lille byen Karthago langt nord i delstaten New York. Her møter vi familien Mayfield – pappa Zeno, mamma Arlette og de to døtrene Cressida og Juliette. Og vi møter Irak-krigeren Brett Kincaid som da handlingen starter er forlovet med Juliette, den vakreste og eldste av de to søstrene.

Men resten av denne historien skal ikke akkurat gå helt på skinner. Korporal Kincaid skader seg i Irak, som så mange USA-soldater gjør og gjorde i landets mange meningsløse kriger abroad – Kincaid blir etter hvert en ganske bitter ung mann. Og det skal bli enda verre da forholdet til Juliette også går i oppløsning. Til noens glede, andres fortvilelse.

Den merkelige Cressida forsvinner en dag sporløst, familien er i ferd med å rakne. Den siste som så henne var nettopp Kincaid. Og det går som det må gå – han mistenkes for det utenkelig og det som verre er. Han havner til slutt bak lås og slå noe som verken gjør saken bedre for ham eller de andre sentrale personene i denne romanen. Korporalen har også ei temmelig gal mor som rekker å gjøre seg bemerket i denne fortellingen.

Ytre sett kan dette fortone seg som en ganske triviell kriminalroman, men det er den altså ikke. Ikke bare er det sånn at Cressida lever, men krimstoffet her er mer i slekt med hvordan en forfatter som for eksempel Aksel Sandemose behandlet død og fordervelse, mord og faenskap. Det brukes mer som et virkemiddel, gjerne et litterært grep, til å fortelle noe vesentlig om menneskers angst, vekst, muligheter, fortvilelse, skam, kjærlighet og andre fundamentale eksistensielle viderverdigheter.

Og på bunnen av det hele ligger et rop om å bli sett, om anerkjennelse – og om å få være et menneske i verden, helst på sine egne premisser. Skjønt, omgivelsene er med å skape oss som de individene vi er og blir. Tydeligst kommer nok dette fram i karakteren Brett Kincaid. En krigsskade and a broken heart blir mer enn han tåler.

Etter hvert slår også familielykken hos Mayfield alvorlige sprekker. Riper i lakken som enhver amerikansk familie framfor alt ikke verken skal oppleve eller prate om, tyter fram og gjør livet vondt og vanskelig. Arlette forsøker å løse dette via Gud og Jesus, mens Zeno går mer verdslig til verks – han tyr til flaska som menn har gjort til alle tider.

Joyce Carol Oates er en forfatter som ikke sjelden nevnes som en kandidat til nobelprisen i litteratur. For hun har ikke bare satt kvantitativ spor i verdenslitteraturen, det er også høy kvalitet på det hun serverer litterært. Ofte samtidskritiske romaner som sjelden er under 400 boksider. I denne romanen får hun ikke bare sagt noe om et moderne amerikanske samfunn hvor vold, dobbeltmoral, smålighet og en ganske bokstavtro religiøsitet hersker – men hun skildrer med et kritisk blikk også den amerikanske kriminalomsorg og fengselsvesen på en måte som burde få det amerikanske Justisdepartementet til å ta rev i seilene. Dette er landet hvor det alltid har vært en stor fordel å være på lag med lovens lange arm.

Joyce Carol Oates har med «Karthago» igjen skrevet en roman det er vanskelig å legge fra seg, en roman som du ikke glemmer med det aller første.