Krigssonen
Khaled Khalifa:
Døden er et slit
Oversatt av Oda M. Winsnes
Pax 2019
Pax Forlag
jan.erik@lomedia.no
Bare det å kalle en roman «Døden er et slit» burde gi boka et lass ekstra lesere. For dette må da, til tross for det dystre tema døden, være en morsom tekst? Vel, sånn er det ikke nødvendigvis. Om du ikke har en noe spesiell humor da. Skjønt, at vi ikke har lagd oss en bedre verden enn den virkeligheten som denne teksten skildrer, vil kanskje mange si er litt latterlig. Og fortellingen til syriske Khaled Khalifa, en forfatter som nylig var på litteraturfestival i Bergen, mangler slett ikke absurdistiske innslag.
Vi møter søsknene Bolbol, Hussein og Fatima. De lever hver sine liv uten altfor mye kontakt med hverandre. Men en dag på et sykehus i hovedstaden Damaskus dør Abdel Latif som er deres far. Og han har et siste ønske: Han vil gravlegges på familiens gravlund i forfedrenes landsby Anabiya, nær byen Aleppo (som for øvrig er forfatterens egen hjemby). Her må altså noe gjøres.
Bolbol, den yngste sønnen tar føringen – han får pakket faren inn i noen klestykker, men han vil samtidig ha med seg sine søsken på turen fra Damaskus til gravplassen. Kjøreturen er i utgangspunktet på bare noen få timer, men som kjent er Syria en krigssone – dette kan bli strevsomt. Og det blir det.
De møter en mengde soldater fra diverse væpnede styrker på sin vei. De blir dratt ut av minibussen de leier, til og med liket blir gjennomsøkt. Veiet og funnet relativt tvilsomt. Og kanskje det verste av alt: Liket begynner etter hvert å lukte.
Samtidig som dette skjer på nåtidsplanet, tyr fortelleren til et velkjent litterært grep. Vi får høre alle de tre søsknenes historier – hva som har gjort dem til de menneskene de er i dag. For de er sjølsagt like sammensatte som deg og meg.
Etter endt lesning får vi i aller høyeste grad bekreftet at døden slett ikke er noen spøk – nei, at den faktisk er et slit.
Khaled Khalifas bok er en nydelig tekst full av temperatur, arabiske lukter og smaker. Eksistensielle valg og sterke følelser. Dessverre skjer dette i et skadeskutt landskap der ruiner og menneskelig avstumpethet forstyrrer mye av bildet. Men sånn er det – litteraturen må ikke forsvinne sjøl om bygninger og mange gode relasjoner gjør det. Alt kan bygges opp igjen. Skjønt, i Syria vil dette ganske sikkert ta veldig lang tid.