JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

For fem år siden kom det ut et lite eksperiment fra den chilenskfødte og verdensberømte forfatteren Isabel Allende – nemlig romanen «Amandas gåte», som vanlig glimrende oversatt av ekteparet Kari og Kjell Risvik. Eksperimentet består i at dette er en uttalt kriminalfortelling. Det har Allende i motsetning til sin mann Willie Gordon – som er krimforfatter – aldri gjort før. Jeg er noe usikker på om eksperimentet var så veldig vellykket.

Riktig nok ligger det en viss sannhet i Aksel Sandemoses ord om at det eneste som er verdt å lage skjønnlitteratur om er mord og kjærlighet, men det handler også en del om formen – altså om hvordan du litterært behandler disse to livsviktige temaer.

«Amandas gåte» handler som tittelen indikerer om Amanda. Hun er datter av Indiana, en fargerik aromaterapeut. Og antagelig en svært vakker dame siden flere av mennene i denne fortellingen forelsker seg hodestups i henne – ja, kjærligheten til Indiana (navnet har han fått fordi hun er født i den amerikanske delstaten Indiana) skal vise seg etter hvert å bli selve nøkkelen til intrigen her. Hun er så flott beskrevet at til og med leseren står i fare for å bli forelsket i henne!

Vi er i San Francisco, denne vakre byen i California som du ikke forlater uten å bli merket av den. Det ene mordet avløses av det andre – det må være en seriemorder på gang. Amanda blir mer enn gjennomsnittlig interessert i hvem morderen kan være lenge før han – for morderne er som regel menn – begynner å nærme seg faretruende hennes egne. Amanda blir med på et rollespill på nettet kalt Ripper (med klar konnotasjon til skurken Jack the Ripper). Her forsøker de spillende å oppklare kriminalgåten. Dette går parallelt med selve hovedhandlingen – virkelighetsplanet. For mange kan flørten med det digitale virke fiffig og originalt – jeg syns nok dessverre det var mest forstyrrende. Mulig jeg er noe konservativ, men når det gjelder å henge med som leser i krimgåter, kan det være en fordel å ikke gjøre det altfor innviklet – at det er maksimalt med løse tråder. Kriminallitteratur – og spenningslitteratur som også kan være en dekkende merkelapp her – er ikke rebuser med ulik vanskelighetsgrad. Krimlitteratur er skjønnlitteratur. Den skal kunne leses og forstås. Nå skal det imidlertid understrekes at handlingen i Allendes verk ikke er så veldig vanskelig å henge med på – jeg har lest bøker som er langt verre – men dette rollespillet Ripper …?

Og la det heller ikke herske noen tvil om at Allende er en dreven forfatter med en fortellerevne som overgår de aller fleste. Driv og trøkk i språket mangler ikke, heller ikke framdrift i handlingen.

Isabel Allende har bodd store deler av sitt liv i USA og er i dag nesten for amerikansk forfatter å regne sjøl om hun skriver på spansk. Magisk realisme har aldri vært hennes varemerke, men det latinamerikanske opphavet har hun aldri klart å skjule. Sånn er det også denne gangen. Særlig gjelder det persontegningen av noen av fiksjonens karakterer.

«Amandas gåte» er altså ikke den første boka jeg ville velge å lese en regnværsdag, men ei bok du heller ikke trenger å styre unna.