JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Tove Braathens fjerde roman kretser om fire karakterer: Hovedpersonen Raymond, en moden mann som har sett det meste her i livet, advokaten Halldis som en gang ble adoptert av et ganske skakkjørt ektepar, den lille gutten Leon med en mor som sliter med retten til å beholde ham – og ikke minst marka, skauen rundt Oslo. For skauen, enten det er Nordmarka eller Østmarka det her er snakk om, er allestedsnærværende i denne romanen – den snakker sitt eget språk via trær, myrer, tjern, diverse skogsdyr og lignende.

Skjønt, storyen her formidles av en tredjepersonsforteller, men den legges vekselsvis i perspektivet til de tre nevnte personene med Raymond som det åpenbare midtpunktet. Han er også den eneste vi egentlig blir ordentlig kjent med personligheten til. Raymond er ikke A4, for å si det sånn, men mangler slett ikke sine positive sider sjøl om han til tider kan være litt tagal, for å utrykke meg sånn Tarjei Vesaas muligens kunne ha sagt det. Raymond snakker altså ikke i utide, men så tenker han desto mer. Det fins mange som i disse valgkamptider har mye å lære av Raymond.

Romanen beveger seg på flere tidsplan – og stort sett i «den gang da og her og nå». De tre personenes historier nøstes gradvis opp. Leon er i sin unge alder sjølsagt bare med på nåtidsplanet, mens de to andre kjente hverandre også den gangen da denne historien starter.

Raymond var mye på hytta i skauen i sin barndom. Som regel var hans far med, en far som lærte ham det meste. Ikke minst om gleden ved å være ute i skog og mark, nyte stillheten og roen, lytte til trærnes susing og fuglesangen ved morgengry. Og alle fisketurene med mark på kroken. De trumfet både myggbitt og rufsete vær. Så da faren dør, sterkt alkoholisert som han også var, fortsetter Raymond livet på hytta – ja, han er der så ofte han kan. Hytta og skauen blir livet hans, han ofrer både kone og barn for dette livet.

Da er det han møter henne i den gule kjolen, dama som er forlovet med medisinerstudenten – de tilhører en ungdomsgjeng som holder helgefester i nabohytta. Det er egentlig bare en hake ved det hele, de kommer fra beste vestkant, de er borgerungdom. Der befinner ikke Raymond seg.

Men som ikke minst Shakespeare og andre lyse hoder vet, så lar ikke kjærligheten seg stoppe av klasseforskjeller, i hvert fall ikke tilsynelatende. Den navnløse med gul kjole og Raymond finner fram til hverandre der inne i skauen, men klasseskillet gjør det likevel helt umulig med mer enn stevnemøter i lyng og granbar.

Så går nå åra, og mye skjer. Denne romanen ruller i nokså sakte, men både et behagelig og spenningsskapende tempo, opp historien som er dramatisk nok. Nesten som en kriminalroman, faktisk – ja, som lesere begynner vi ganske tidlig å undre på om det er en morder her, og i så fall hvem hen er. Mer om dette skal ikke avsløres her, bare si at Braathen slipper opplysningen stykkevis og delt på en fremragende måte sånn at boka ble helt umulig å legge fra seg.

Kjærligheten til marka er nevnt, et lite klasseperspektiv er altså også bakt inn i teksten og temaet barneoppdragelse synger med gjennom hele romanen. Aller

best liker jeg forfatterens behandling av sine ganske lavmælte karakterer med en varme og omsorg for fine detaljer og nyanser. Og så gjør det heller ikke noe at dette er mennesker som vi ikke møter midt på Karl Johan eller på jobbens julebord.

Dette er en sterk roman, og siden jeg er en mannlig leser, vil jeg antagelig akkurat som Raymond Andersen aldri glemme henne i den gule sommerkjolen, hun som lignet på Audrey Hepburn.