JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

De to stortingspolitikerne fra Rødt Mímir Kristjánsson og Sofie Marhaug dro i fjor til Sveits og Lugano for å treffe Kjell Inge Røkke, Norges sjuende rikeste mann. Den gamle fiskeren fra Molde har nemlig tatt med seg pengesekken sin og emigrert til dette alpelandet. Og siden har ingen sett ham. For de to reisende fikk heller ikke øye på Røkke, men turen resulterte i hvert fall i ei bok der ikke bare Røkke må stå skolerett for de to rødt-politikerne, men en haug andre norske milliardærer også. Skjønt, om det har noen særlig virkning på dem, tviler jeg sterkt på.

De to er klare i sin dom. Norske milliardærer drar til Sveits for å slippe å betale skatt, det er ikke for å spise sjokolade eller kjøre spektakulære skiheiser. Og ifølge forfatterne flagger de også ut av Norge for å statuere et politisk eksempel. De håper med sin reisetrang at dette skal bevege norske politikere, kanskje særlig fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, så sterkt at de tar til det milliardærene mener er vettet. De to forfatterne er imidlertid sterkt uenig i denne definisjonen av intelligens. Det må vel være riktig å si at de bare har forakt til overs for en sånn måte å unndra seg skatt på, en skatt som kunne, og burde, komme norske statsborgere til gode. Ja, det er en undergraving av velferdsstaten, intet mindre. Norge er et spleiselag, da må de som tjener mest, og betale mest i skatt, mener forfatterne.

Dette er først og fremst ei politisk bok der forfatterne aldri underslår at de står trygt plantet på den ytterste venstresida i norsk politikk. Det er helt legitimt å skrive sånne debattbøker, men faren er stor for at de bare treffer menigheta. Skjønt, jeg har både hørt og lest verre skjellsord hagle over rikingen enn i denne boka. En viss respekt viser de to forfatterne de utflyttede milliardærene, til tross for uenighetene. Og størrelsen på den private lommeboka.

Men boka handler slett ikke bare om Sveits. Den er vel så mye et innlegg i norsk politikk, med sterk vekt på økonomisk politikk. Den etter hvert så mye omdiskuterte lakseskatten er flere steder framme til diskusjon. Og forfatterne redegjør ikke bare for historien bak den, men også for hvor fornuftig de mener lakseskatten – eller grunnrenta for lakseoppdrettsindustrien – er. Sjøl om det kompromisset som til slutt ble vedtatt ble liggende langt lavere enn både partiet Rødt og SV hadde ønsket seg. Regjeringen gikk her i kompaniskap med Venstre og landet et sted som også var spiselig for fagbevegelsen.

Relativt rosende omtale i boka får også SVs leder Kirsti Bergstø. Først og fremst fordi hun ikke sparte på den språklige konfekten under sin landsmøtetale der hun holdt en tordentale over nettopp Kjell Inge Røkke, og ba ham med knyttet neve om å ryke og reise. Røkke har som kjent en historie som ikke alle finnmarkinger setter like stor pris på. En gang ville moldenseren gjøre det stort i foredling av fisk, særlig nordafør, men snudde da han så at dette var lettere sagt enn gjort. I ruinene av eventyret lå mange fiskevær i Nord-Norge igjen med båtene ankret til bryggekanten. Det to forfatterne forsvarer Bergstø for alt hva hun er verdt. I det hele tatt er det ikke et vondt ord som Rødts argeste konkurrent på den politiske venstresida i boka. Arbeiderpartiet, derimot, slipper ikke like lett unna. Skjønt, det er den pengesterke høyresida i norsk politikk som må tåle det hardeste skytset. Stein Erik Hagen, Rimi-Hagen, partiet Høyres viktigste donor, får sitt pass solid påskrevet.

Og her er forfatterne innom det kanskje viktigste budskapet i boka: Det skal ikke være penger som styrer norsk politikk. At milliardærene forsøker å påvirke politikere er en uting a la USA som truer demokratiet, mener de. Og da nytter det ikke å vise til at også venstresida, og spesielt Arbeiderpartiet, mottar store pengebeløp fra LO. For dette er etter forfatternes mening basert på litt andre premisser. LO er en demokratisk organisasjon hvor det er fullt mulig å kjempe mot pengestøtte til partienes valgkamper. Et stort LO-forbund som for eksempel Industri Energi gir ikke fem øre til politiske partier, det har medlemmene vedtatt på ett av forbundets landsmøter. Flere av småforbundene er i samme situasjon. Derfor er fagbevegelsens støtte ikke helt sammenlignbar med høyresidens milliardærstøtte, mener forfatterne. Dessuten er støtten åpen for alt innsyn. Skjønt, forfatterne er ikke særlig happy for noe økonomisk støtte – uansett hvor den kommer fra og hvem den går til. Penger skal som nevnt ikke styre politikken, det er det velgerne som skal gjøre.

Kristjánsson og Marhaug har skrevet ei bok om lag som ventet. De er begge aktive i samfunnsdebatten, de har vel i denne boka bare skriftliggjort hva vi har hørt dem uttale i det offentlige ordskiftet – enten det er i Dagsnytt 18 eller på Eidsvolls Plass foran Stortinget. At vi trenger en debatt om dette er hevet over enhver tvil. Og reises den ikke av venstresida, og særlig den radikale delen av den, reises den neppe av noen. Også det er et poeng forfatterne trekker fram. Her må norske skattebetalere våkne. Og skjønne at alle bør være med å betale for den norske velferdsfesten. Ikke minst de som har råd til det.