JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Landet som ikke var så fattig

Jan Eivind Myhre:
Den norske modellen blir til
Norge 1814-1914
Dreyer Forlag 2022

Dreyer Forlag

jan.erik@lomedia.no

Mange – ja, de aller fleste – starter med å fortelle at Norge på 1800-tallet var et fattig land, ett av Europas fattigste, når de skal legge ut om hvor rike og fortreffelige vi har blitt – og ikke minst når tilblivelsen av den norske modellen skal forklares. Men dette utgangspunktet er altså feil, ifølge historiker Jan Eivind Myhre – det stemmer rett og slett ikke. Han har skrevet om temaet før, både i artikler og i bokform – i hans siste bok om hvordan den norske modellen ble til, er dette faktumet bokas røde tråd.

Boka er en myteknuser. Landet her oppe i høye nord var ikke så fattig som kanskje særlig politikere vil ha det til, Norge var ikke et tilbakestående land på 1800-tallet. Verken i materiell eller åndelig forstand. Ganske demokratisk var det også – i hvert fall etter 1814 og den berømmelige Grunnloven på Eidsvold. Vel og merke om vi sammenligner oss med landene rundt oss. Fattigdomsbegrepet var som i dag et relasjonsbegrep – vi må sammenligne om det skal gi noen mening. Myhre kaster ikke ut påstanden for å være provokativ eller for å gå noen bestemte mennesker ærend – nei, han dokumenterer dette grundig. Litteraturlista er lang som et vondt århundre, og boka kan skilte med over 900 fotnoter på 250 sider. Her har vi å gjøre med en belest historiker og grundig håndverker.

Myhre griper også fatt i det «beviset» som de fleste forklarer Norges fattigdom med: at utvandringen til Amerika var så stor, men han er påpasselig med å påpeke at denne utvandringen ikke bare skyldtes fattigdom og nød. Det var langt flere grunner til at nordmenn og andre europeere dro over Atlanterhavet både på 1800-tallet og i første halvdel av 1900-tallet. Det var en god del frihetssøkende annerledestenkende mennesker som drømte om en tilværelse «over there» hvor alt var så fint, der du kunne ha hvilken bakgrunn som helst og tro på de fleste guder – ikke minst på Mammon. En fyr som stakk over dammen etter sju år i det nyåpnede Botsfengselet var arbeideropprøreren Marcus Thrane. Han hadde akkurat som Egon Olsen en plan, men den fikk han ikke virkeliggjort i Norge – og dro til Amerika istedenfor.

Myhres bok handler imidlertid ikke om arbeiderbevegelsens framvekst, men som tittelen røper om den norske, eller nordiske, modellen. Også her er han en myteknekker da han går i rette med dem som baserer seg på teorier om at denne modellen er et etterkrigsfenomen, med noen tilbakeblikk til klasse- og kriseforliket i 1935 og inngåelsen av Hovedavtalen mellom arbeidsgiverne og arbeidstakerne. Myhre overser på ingen måte utviklingen i arbeidslivet, han er innom fagorganiseringen i siste fjerdedelen av 1800-tallet, men har et mye bredere perspektiv på sine analyser. For eksempel hadde Norge ingen adel, vi hadde sjøleiende bønder i stort omfang, vi var et lesekyndig folk. Som det står på bokas bakside: Den norske modellen var allerede begynt å ta form på 1800-tallet. Mesteparten av dette skyldtes den relative sosiale likheten i landet. Ja, hans påstand er at Norge var et høyst moderne og relativt rikt samfunn allerede ved forrige århundreskifte – sammenlignet med andre land.

Historikeren underslår ikke at det både var uro i arbeidslivet, urettferdighet og konflikter i samfunnet. Poenget hans er at samfunnet hadde bygd opp et apparat som klarte å håndtere dette på en konstruktiv og progressiv måte. Alt lå enten til rette for den norske modellen, eller det ble tatt politiske initiativ sånn at modellen kunne virkeliggjøres. Staten var fra første stund seg bevisst at den hadde oppgaver som skulle komme fellesskapet til gode. Og det norske folket var villige til å være med på denne reisen. Nettopp fordi folket skjønte sitt eget beste. Her har altså ingen ting kommet rekende på ei fjøl. Samarbeid, fellesskap, skatter og avgifter er ingen moderne oppfinnelser.

Denne boka var en skikkelig øyeåpner for meg. Det burde den bli for flere andre også.

Annonse

Flere saker

Annonse