JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

I Agnes Ravatns femte roman tar hun mye av tidens puls på kornet. Skjønt, vi er på ganske smale stier, vi befinner oss i kunst- og kultursektoren. Som kjent er virkelighetens verden, som aldri helt må sammenlignes med skjønnlitteraturens, kommet dit at fysiske bøker nesten verken kjøpes eller leses lenger. Dette har sjølsagt Ravatn fått med seg, det skulle bare mangle – hun lever jo av bøker, i hvert fall av dem hun skriver sjøl. For en forfatter er som regel de egenkomponerte viktigst.

Så i denne romanen blir vi invitert inn til forlaget Høst, som nesten kan forveksles med virkelighetens Aschehoug som også er på utgående hva gjelder eierskap. Forlaget Høst vurderer nemlig å selge da salget av fysiske bøker som nevnt er på nedadgående og framtida dermed alt annet enn lys. Sjefen Myrna, gift med Gustav, har derfor kalt inn sine nærmeste, nemlig tvillingbarna Filip og Henny på noe som flere tror er et 70-årslag for henne, men som raskt viser seg å være et mulig gravøl for forlaget. Eller er det kanskje noen som vil overta? For begge barna jobber i forlaget, det gjør også Filips kone Edda som både er fortelleren i romanen og dens hovedperson. Med er også Matias, Filips og Eddas åtte år gamle sønn, som sliter med å tilpasse seg sosiale standarder og blant annet derfor har fått et par hodetelefoner tredd ned over ørene for å skjermes mest mulig for hva de voksne snakker om. Isteden må han lytte og samtale med en KI-robot. Ganske trendy dette også, med andre ord. Hvor pedagogisk det er, overlater både fortelleren og jeg til andre å bedømme.

Samtalene mellom de forlagsansatte i familieforlaget skjer gjennom hurtige og til dels sarkastiske replikker. Det blir til tider ganske infamt sjøl om det aldri når for eksempel Thomas Bernhards nivå – jeg må nesten si dessverre. For her er grunnlaget lagt for et skikkelig kulturoppgjør, men de involverte viser seg likevel overaskende kultiverte og dannede.

Et brev Edda mottar skal vise seg å bli viktig. Ja, så viktig er det at Edda ser seg nødt å hive det i peisen – sannheten er som alltid vond å leve med. Hva som sto i brevet, må jeg imidlertid be deg om å finne ut av sjøl.

Det er en fortettet tekst dette her. Handlingen foregår i et rom, som om vi var på et teater, det nøstes opp noen hemmeligheter her og der som alltid trives godt i den beste familie. Svin på skogen har vi alle. Vi snakker bare ikke om dyrene i tide og utide. Med de konsekvensene det ofte kan få.

Og så var det romanens mystiske tittel «Doggerland». Det hevdes at landet en gang fantes, mellom England og Danmark – altså om lag der værmeldingens doggerbank ligger nå. Uansett så befinner landet seg under vannoverflaten. Akkurat som så mye annet i denne romanen.

Ravatn er en dyktig håndverker. Og en dreven satiriker. Det er mye her som det sikkert er meningen vi som lesere skal trekke på smilebåndet av, men jeg er litt usikker på om ikke den scenen hun har valgt seg – et døende forlag med tradisjoner – er for fjern for folk flest til å lokke fram den helt store latteren. Dessuten har teksten noen likheter med arveoppgjør i litt finere familier som kanskje særlig danske filmkunstnere har gjort seg til eksperter på. Og som slett ikke er lett å utkonkurrere.

Likevel er det absolutt håp for denne boka, men hva med framtidas bøker, hva skal skje med dem? Det gir Ravatn oss ikke noe svar på.