JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Hver torsdag klokken nitten – hva skjer da? For det må jo skje noe på det tidspunktet siden forfatteren Nicolai Houm, som debuterte for 20 år siden, har kalt sin siste roman akkurat dette. For øvrig en kreativ tittel som på sitt underfundige vis drar oss inn i teksten – ja, den pirrer nysgjerrigheten. Den er ikke et spørsmål, men den roper likevel på et svar.

På en skole i Drammen skjer det. En forfatter med navn Nicolai Houm sliter med skrivinga, sånn en del forfattere fra tid til annen gjør – noen gjør det hele tida. Og da snakker vi ikke om skrivesperre, men om for høye ambisjoner til egne skriverier. Houm har dessuten funnet ut at det er svært vanskelig å livnære seg som forfatter. Alle er ikke Jo Nesbø. Derfor har han funnet opp ideen, som for øvrig flere av hans kolleger i det virkelige liv også har, om å arrangere skrivekurs for mennesker som går med en forfatter i magen, men som ennå ikke har fått utgitt sine geniale manus.

Og det er akkurat det som skjer hver torsdag klokken nitten – at ti mennesker fra Drammen og omegn med ulik bakgrunn, og i forskjellig alder, møtes for å lære å bli forfattere. Og som på alle skrivekurs: Det må leveres egenproduserte tekster. Her nytter det ikke bare å sitte å suge inn highlights fra litteraturens klassikere, her er egeninnsats viktig.

Og originalt nok fortelles denne romanen av en vi-stemme. Alt sees gjennom de ti kursdeltakerne i en slags felles samforstand. For kurslederen er jo romanforfatteren sjøl, dette er altså en svært virkelighetsnær tekst – den ultimate, og ofte svært diskuterte, virkelighetslitteraturen. Altså en roman der forfatteren ikke minst setter et søkelys på seg sjøl – og antagelig er temmelig nærgående om hva han sjøl baler med når han ikke skriver. Prosjektet som sådan er ikke i dagens litterære virkelighet superoriginalt, men grepet, stilen og komposisjonen her er fiffig og ny.

Fortellerstemmen tar opp mest plass i denne vittige romanen. Her får vi vite det mest essensielle om de andre kursdeltakerne. Hvem som er flittige, hvem som kommer tidsnok til samlingene – og også en liten dose om hvilket liv de lever mellom disse torsdagene. Og innimellom hovedfortellingen presenteres de tekstene, som alle er uferdige, de sjøl har levert til kurset. Disse tekstene skal kommenteres og evalueres av de andre deltakerne. Altså en klassisk oppsetning for de aller fleste skrivekurs. Jeg røper vel heller ikke noen hemmelighet om jeg sier at disse kurstekstene også er svært personlige, de er utleverende som skjønnlitterære tekster ofte er. Ikke minst i våre individualistiske tider. Hva er egentlig diktning i 2024?

Romanen strekker seg over en viss tid. De planlegger en helgesamling, men så dukker det opp noen skjær i sjøen som ikke her skal nevnes med andre ord enn at de er tragiske. I løpet av denne perioden blir kursdeltakerne bedre og bedre kjent med hverandre – ja, det utvikler seg ikke helt overraskende vennskap for noen av dem utover de tradisjonelle. Men da romanen ebber ut, er de ti blitt redusert til ni, også det en realistisk konsekvens av handlingen.

Houm har skapt en både morsom og alvorlig tekst. Her er fine, vare skildringer om menneskelige følelser vi alle kan kjenne oss igjen i. Her er brutte ambisjoner, lengsler og hverdagslige ønsker de aller fleste av oss bærer på. Og det er nydelig, humoristiske glimt fra livsepisoder der ikke alt går på skinner, men som uhøytidelige mennesker kan smile av – i hvert fall en stund etterpå.

Og så er det altså en tydelig metaroman i den betydningen jeg allerede har vært inne på: Hva er virkelighet og hva er dikt og forbannet løgn? Og er det egentlig mulig å skille litteratur og virkelighet? Dreier ikke begge deler seg om levd liv, omskapt i ord og bilder?

Det kunne være fristende å si at denne romanen er et ironisk blikk på virkelighetslitteraturen, at den forsøker å latterliggjøre den aller mest markante litterære trenden i dag. Men så lett er det nok heller ikke. Houms roman er heller en ny vri, fra middel- og prateklassens perspektiv, som mer nyanserer debatten enn radbrekker sjangeren. Og forhåpentligvis har den også noe å gi lesere som aldri har vært på skrivekurs – og aldri skal på skrivekurs heller.