JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

I fjor kom tredje bind i Adelheid Seyfarths romanserie om folkene i Svullrya på Finnskogen – altså fra «40 kalde bak månen» via «Den hvite elgen» til «De fortapte». Ikke så mye har endret seg hvis vi ser bort fra at forfatteren har fått et etternavn til, nemlig Gulbrandsen. Men det påvirker neppe den skjønnlitterære teksten.

Fokuset er denne gangen forskjøvet noe – bort fra den arbeidsløse Robert Langberget til hans fraskilte kone Siw. Hun er nemlig på desperat jakt etter en ny mann, det er ikke noen lett sak å være uten inntekt. Hun finner faktisk en kar med en noe annen hudfarge, men det er svært usikkert hva hun skal gjøre med ham. Eller vil med ham. Graden av kåthet hos Siw er uansett steget flere hakk siden forrige bok – det er et ganske saftig og dialektalt språk forfatteren fører på det seksuelle feltet uten at dette på noe vis skjemmer teksten. Ekteskapet mellom Siw og Robert er imidlertid en saga blott.

Lykkelige mennesker er det vanskelig å finne i denne romanen også. Situasjonen virker fastlåst – ja, ganske trøstesløs. Litt sjølironi dukker opp fra tid til annen, men framtidsutsiktene er ikke så veldig lyse. Samtidig klarer heller ikke journalist Vraa i lokalavisa å lage banebrytende journalistikk av elendigheten. Det går på det jevne, og han kruser rundt på det jevne. Ingen fest det heller.

Er dette en trilogi – altså siste bind i storyen? Ikke så lett å si, det er ikke noe ved slutten som tilsier verken det ene eller det andre – altså at det kommer mer om disse fortapte menneskene like ved svenskegrensa. En gjeng som sliter med sitt. Riktig nok er landskapet de bor i fullt av trær, men det vokser dessverre ikke jobber på dem. Og jobb må du ha for å leve – det blir for spinkelt å være dagstempler på NAV. At det ukentlige horoskopet nok har en større betydning her enn i storbyen innafor, må vi bare leve med. Det gjør i hvert fall forfatterens fargerike karakterer.

Og som i de tidligere romanene om dette persongalleriet er det hele blottet for moraliserende eller politisk løsningsorienterte utganger på livssituasjonene. Det minner mye om amerikansk hillbilly-litteratur, skrevet med respekt og solid innlevelse.

Det gikk bare ett år mellom de to siste romanene til Seyfarth Gulbrandsen. Det ville overraske meg om det ikke kommer mer om ikke altfor lang tid. Så får vi vente i spenning på om det blir en oppfølger til, eller noe helt annet. Jeg tåler i hvert fall enda en til om livet på Finnskogen.