JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Det er ikke den streite, kronologiske – ja, den klassiske og tradisjonelle fortellerstilen som vinner litteraturpriser i våre dager. Det må være noe mer enn en gripende fortalt historie – romanen må ha en form tilpasset vår tid. Finlandssvenske Monika Fagerholms siste roman har nettopp det. Så ble den også vinner av Nordisk råds litteraturpris i 2020. Alt henger sammen med alt. Sånn det alltid har gjort.

Vi er i Villabyen, en liten forstad til Helsingfors – den finske hovedstaden. En ganske fasjonabel forstad, et slags Bærum om vi oversetter dette til norsk. Her møter vi et persongalleri hvor bare brøkdelen er A4. De to sentrale figurene er Gusten Grippe, nå 26 år gammel og framfusende eiendomsmekler og kompisen Nathan Häggert, Gustens jevnaldrende. Og det er hos sistnevnte, i kjellerleiligheten i foreldrenes luksusvilla for om lag sju år siden det skjedde. Gruppevoldtekten. Det hele denne storyen kretser omkring, det den allvitende fortelleren stadig vender tilbake til – ja, det Cosmos Brant, en annen nokså eksentrisk karakter i denne romanen, skal lage en film om. Filmen skal hete «Hvem drepte bambi?». Sånn blir altså en romantittel til.

Og visst er denne gruppevoldtekten viktig, visst er den planlagte filmen viktig – det blir gjentatt gang på gang, men det er denne Villabyen, lokalsamfunnet, som portretteres i Fagerholms roman. Det er den teksten egentlig handler om. Befolkningen her veit jo om voldtekten, det ble rettssak og avisskriverier den gangen, men de vil helst fortrenge det hele – la den bli en taus historie. Sånt er jo ikke noe ålreit å ha på rullebladet. Eller henge på juletreet.

De var fire gutter. Alle fra samfunnets øvre sosiale lag. En gjeng pappagutter sjøl om det er mødrene som i hvert fall for et par av dem spiller førstefiolin. Nathan tok initiativet. Kjæresten, den 17 år gamle Sascha Anckar – et barnehjemsbarn, hadde slått opp. Han ville ha hevn. Og fikk med seg tre kamerater til å utføre ugjerningen. På mest voldelige vis. To av disse kameratene hører vi ganske lite om, bare navnene og that’s it.

Gusten kunne etter hendelsen ikke la dette passere i stillhet, svek kameratene og anmeldte saken. Dette var den eneste måten han kunne leve videre på og ikke svike seg sjøl. Gusten er på en måte en slags helt i denne mørke historien, han er forstadens samvittighet. Han og to av de andre kameratene slipper da også billig fra rettssaken – de blir frikjent. Nathan, derimot, får seks måneders betinget fengsel. Det var ikke en gang ord mot ord, for Sascha sa ikke et kløyva ord i rettssalen. Hun fant seg i det hele, stakk av kort tid seinere til USA og døde der av en overdose.

Nevnes i denne fortellingen bør også de to mødrene til Gusten og Nathan. Førstnevnte operasangerinne som nesten fikk synge med Pavarotti, mens Nathans mor jobbet for en høyreorientert tenketank som var inspirert av den berømte Ayn Rand – eller Gayn Hand som er benevnelsen i denne fiksjonen.

Men det er altså som innledningsvis nevnt formen som hever denne teksten fra dusinvaren. Fagerholm gir oss korte riss av handlingsforløpet, noe gjentas flere ganger – og vi hopper rundt og fram og tilbake i tid. Korte, nærmest filmatiske scener spennes opp – og vi må som lesere lime det hele sammen og får ingenting gratis. Aller minst handlingen. Men gjennom en sånn klipp-og-lim-teknikk rulles hele historien opp samtidig som vi blir kjent med karakterene, miljøet de er skutt ut fra og hvorfor den sentrale ugjerningen faktisk kunne skje.

Jeg fikk nesten den samme følelsen når jeg leste denne romanen som da jeg leste «A Clockwork Orange» for mange år siden. En følelse av uhygge over menneskets bestialitet – over grusomhetens og tilværelsens uutholdelige letthet.

Dette er godt håndverk, dette er en litteraturpris verdig.