JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Anne-Britt Harsem har skrevet bok om tysfjordsamfunnet tidligere (Den mørke hemmeligheten i Tysfjord fra 2019) – den om den store overgrepssaken. Med boka «Lena fra Tysfjord» får vi vite mer om bakgrunnen for den forrige boka, vi får mer kjøtt på beinet. Boka er skrevet med Lenas blikk, hun forteller i jeg-form. Lena er moren til Liv, en av de jentene som ble seksuelt misbrukt og omskrevet i den nevnte første boka.

Men Lenas historie handler om langt mer enn en personlig tragedie – dette er en bok om lulesamenes situasjon og virkelighet, om fornorskingsprosess og mye annet vondt som har rammet samene i generasjoner. Skjønt, noen offerhistorie er dette ikke. Lena, i likhet med mange andre av sine samiske sambygdinger, er stolt av sitt opphav, av sine tradisjoner og kultur. Medynk skal de ha seg frabedt.

Den store stygge «ulven» i denne boka er likevel Ludvig, Livs far og Lenas ektemann. Også han same, men med en bakgrunn og oppvekst som kan ta pusten fra den mest hardhudede. Ludvig er sterkt alkoholisert, og dessuten voldelig. Det er dårlige kort når du skal bygge en familie, når du skal ivareta et ekteskap. Det går om ikke til helvete, så i hvert fall svært dårlig. Ludvig havner først i rettssalen, deretter i fengsel.

Som nevnt skildres også hans oppvekst. Det utgjør en formildende omstendighet til alle hans grusomme handlinger. Men jeg skulle gjerne sett at også hans stemme kom litt bedre fram i denne fortellingen. Kunne ikke også han fått sine kapitler, kunne ikke også han fått fortalt sin historie. Sin egen versjon. Det er ingen oppdiktet historie dette her, da burde den kanskje ikke ha vært så ensidig sett gjennom kun den ene partens blikk.

Lena tyr også raskt til flaska og alkoholen etter at ekteskapet hennes ryker. Det gjør henne kanskje litt mindre tillitsfull som kilde. Og for meg ble Lenas story noe melodramatisk her og der. Skjønt, hun tar et oppgjør med en livsførsel som ikke akkurat er noe å henge på julegrana, og en sånn «omvendelsesprosess» er nesten alltid rørende å lese om for de av oss som har levd tett på alkoholismens forbannelser. Dessuten får Harsem fram via Lenas fortelling at lulesamene fortjener all vår forståelse og medfølelse – ikke minst for hvordan flere av krigslosene blant dem ble behandlet etter krigen. Kongen fikk rettet opp den skandalen gjennom en uforbeholden unnskyldning. At det aldri har vært lett å vokse opp som same i Norge, er dokumentert flere andre steder også – men grunnrisset av denne fortellingen må vi ikke-samer tåle å høre. Ja, jeg hadde som leser faktisk holdt ut om denne historien hadde vært forlenget med kanskje opp mot 100 boksider til.

For, kort eller lang, ei viktig og nødvendig bok er dette uansett.