JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Audun Lysbakken (født i 1977), bergenseren som tok over som leder av Sosialistisk Venstreparti (SV) etter Kristin Halvorsen i 2012 og gikk av 11 år seinere, trer snart ut av topp-politikken. Han er inne i sitt siste år som stortingsrepresentant. Hva er da mer naturlig enn å skrive ei memoarbok om sitt liv som politiker, med litt attåt av privat karakter som også hører med til denne sjangeren. Og det kan sjølsagt ironiseres mye over at en 47-åring gjør sånne ting, skjønt Lysbakken er slett ikke den første. Og få vil være uenig i at sånne bøker som oftest beriker vår kunnskap om samtidshistorien. Politikk er de fleste av oss interesserte i, enten vi skjønner det sjøl eller ei, og hvor kan vi få mer innsideinformasjon enn hos politikerne sjøl – kanskje særlig av dem som er på utgående kontrakt. For den kategorien politikere er som regel de mest åpne og frittalende.

Lysbakken åpner disse memoarene med å fortelle litt om sitt opphav, om oppveksten i Bergen, oppdratt av teaterinteresserte foreldre og om hvordan han relativt raskt ble politisk interessert. Han var et brosteinsbarn, skriver han. Og har blitt en bergenser på sin hals som om han i dag er bosatt med familie på Holmlia i Oslo, likevel kan sees på Brann stadion om anledningen byr seg.

Men sjøl om byen er Bergen, og laget er Brann, så er det nok SV som ved siden av kona og barna er hans store kjærlighet. Og årsaken til at han nå vil gjøre noe annet enn å være politiker på mer enn heltid.

Denne boka handler da også om partiet, og ikke minst hans egen rolle i det. En gang var Lysbakken det unge, lovende talentet med stor tro på marxismen, om ikke politisk holdt i ørene av museumsvokter og filosof Hans Ebbing, så en stor beundrer. Det førte Lysbakken inn i SU, og snart også inn i partiet. Aktive ungdomspolitiske år på 1990-tallet, førte ham til Stortinget i 2001 der han først fikk fire år, før SV gikk på en smell, Lysbakken røk ut av nasjonalforsamlingen, men kom seinere sterkt tilbake.

Denne boka er organisert i kapitler som markerer skjellsettende år i hans politiske karriere. Spenningskurven i fortellingen er på et vis stigende. Først da han blir statsråd i Barne- og likestillingsdepartementet, blir det virkelig fart i sakene. Her dummer han seg noe ut, får en slags korrupsjonsanklager mot seg, og det ender – under svært sterk tvil med at han trekker seg. Bare noen måneder før han skal velges som leder for SV. Valgkomiteen må da gå en ekstra runde, men siden det heller ikke fins noen alternativer, blir han valgt med et solid flertall. Når det gjelder avgangen som statsråd, forsvarer han seg godt i denne boka – han er raus nok til å innrømme at noen feil ble begått, men får samtidig lagt inn vektige ord om hvordan pressen i sin vanlige blodtåke jaktet på ham som om han var en elg som skulle felles. Ikke så rent sjelden får pressen, journalister – ja, mediene generelt, mye kjeft av gud og enhver mann, og ikke minst av politikere, men Lysbakkens refleksjoner rundt denne problematikken i boka hører til noe av det bedre jeg har lest. Det vil alltid være grenser for hva en politiker skal tåle, ikke minst av mediene. Lysbakken belyser dette på en balansert måte, uten å være verken for servil eller overdrevent fornærmet og vonbråten.

Et annet interessant tema Lysbakken tar opp i boka er tida under pandemien. Den rollen som regjeringen da spilte, har Lysbakken ett og annet kritisk å innvende mot. Vi var flere som lurte på hvor den politiske venstresida var den gangen da alle lød ordre fra myndighetene, for eksempel om hvor mange venner vi kunne ha på besøk, i entreen og i finstua. At det var deler av denne virkeligheten som var både bisarr og absurd, var det jo mange som tenkte i sitt stille sinn også denne gangen, men valgte likevel å holde kjeft. Gjorde du ikke det, havnet du raskt som en del av hylekoret på den konspiratoriske og nokså ekstreme politiske høyresiden. Der var det mange som slett ikke ønsket å være, og Lysbakken har noen etterpåkloke ord om denne problematikken også. Så er det sjølsagt mulig å spørre hvor han sjøl var da det stormet som verst. Her er han kanskje litt mer forsiktig.

Et annet kapittel som vil bli stående son et viktig bidrag til vår politiske historie er regjeringssonderingene i 2021. Den innsidefortellingen som Lysbakken her leverer er både spennende, opplysende og vel aldri fortalt før. Den er sjølsagt sett fra eget perspektiv, den er hard mot Senterpartiet og Trygve Slagsvold Vedum, men den virker ærlig, redelig og oppklarende. Dessuten gir Lysbakkens redegjørelse de som mener SV absolutt skulle vært med i dette regjeringsprosjektet, mer vann på mølla. LO ble blant flere som etter hvert skulle savne SV i regjeringskontorene. Og jeg leser Lysbakken dit hen at om SV hadde blitt med, så hadde kanskje ikke sittende regjering opplevd det de i disse dager gjør – en sterk misnøye også blant noen av sine egne og stor oppslutning om høyresidens opposisjonspartier.

Slutten av boka er viet krigen i Ukraina generelt, og særlig for eller imot våpenstøtte til Ukraina. De refleksjonene Lysbakken gjør seg her viser en klart mer moden politiker enn ved spørsmål av lignende karakter som han har måttet ta tidligere, for eksempel om forhold på Balkan, i Libya eller i Afghanistan. Lysbakken viser at SV har lært, diskusjonene er utvidet, det indre demokratiet virker – i hvert fall om vi skal tro Lysbakkens versjon. Det skal vi ikke nødvendigvis gjøre slavisk, men framstillingen framstår troverdig.

For i mine øyne har Lysbakken som memoarforfatter stor troverdighet blant annet fordi han aldri går i den fella som så mange andre gjør: relativt ukritisk å rakke ned på andre kolleger, uansett hvilke partier de tilhører. Å finne sine fiender blir fort en besettelse. Lysbakken er isteden flink til å rose de som etter hans oppfatning roses bør, og når det er skjær i sjøen, er han ikke mer hard i klypa enn å nevne at saklig uenighet hører til politikkens vesen – ja, kanskje til og med er sunt og bringer oss videre. Et eksempel fra denne boka kan være da Lysbakken av ulike politiske og praktiske årsaker måtte fjerne Erik Solheim som statsråd, noe Solheim ble svært forbannet for. Lysbakken skriver da at de ikke har snakket sammen etter det, og så stopper han der. Fint og smart gjort. Vi trenger ikke å vite alt, men gjerne få tenke litt sjøl også.

Alt i alt er dette altså blitt en nyttig samtidspolitisk bok om store politiske begivenheter, både i inn- og utland, sett fra Sosialistisk Venstreparti. Her har mange politisk interesserte mer enn nok å lære. Så kan leseren sjøl vurdere hva hen mener om at Lysbakken i framtida vil prioritere familien, og ikke storpolitikken.