JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Margarethe von Trotta, den tyske mesterregissøren, lagde for 11 år siden en film om filosofen Hannah Arendt (1906-75) – Martin Heideggers yndlingsstudent. Filmen er fortsatt å få på DVD, og har nettopp vært vist på Vega Scene i Oslo – to visninger, to stappfulle hus.

Det er mye som kan sies om denne framstående filosofen, som særlig var opptatt av ondskapens problem og autoritært tankegods – ikke helt ulikt den norske forfatteren Jens Bjørneboe, men uten noen som helst sammenligning for øvrig.

Von Trottas film handler overhodet ikke om hele Arendts liv, men om de tre årene 1961-64 – viktige år i filosofens liv. Hannah Arendt var jøde og klarte så vidt å flykte fra de tyske nazistenes grusomheter (holocaust) og kom seg som flere andre intellektuelle til USA og New York der hun bodde de siste 35 årene av sitt liv. Da Adolf Eichmann, hovedarkitekten bak jødeutryddelsene under den andre verdenskrigen ved siden av Adolf Hitler, ble oppsporet og tatt til fange av den israelske etterretningsorganisasjonen Mossad på en vei utenfor Buenos Aires, byen som Eichmann hadde flyktet til, ble Hanna Arendt kort tid etterpå spurt av redaktøren i The New Yorker om hun kunne lage en reportasje om rettssaken. Arendt sa ja, reiste til Jerusalem hvor rettssaken ble holdt, og skrev ikke bare en artikkelserie i det verdensberømte og høyt meritterte magasinet, men også ei bok – ei bok som ble sensasjonell kort tid etter at den utkom. På å skrive reportasjen brukte for øvrig Hanna Arendt to år – hun var ingen lettvekter, hun var en tenker – hun var en filosof av tysk kaliber og hadde gått i lære hos selveste Martin Heidegger, en mann hun gjennom hele livet hadde et ubetinget ambivalent forhold til. Som så mange andre. At Heidegger var en stor filosof anerkjennes av de aller fleste – Arendt inkludert – men noen stor politisk tenker var han ikke. Han ble som kjent fanget av temmelig nærgående nazistisk tankegods. Dette tok Arendt sterk avstand fra. Heidegger dukker ved flere anledninger opp i von Trottas film, en film hvor Hanna Arendt spilles av Barbara Sukowa, en stjerneskuespiller av verdensformat som von Trotta brukte mye i sine filmer. Ikke minst i filmer om de revolusjonære og voldelige gruppene i Tyskland på 1970-tallet.

Det mest kontroversielle i Arendts refleksjoner rundt Adolf Eichmanns misgjerninger var at hun karakteriserte ham som en representant for vanlig folk, for hvem som helst. I Arendts øyne var han et menneske som ikke kunne tenke sjøl, han frasa seg dermed alt ansvar – han handlet som en erkeekte byråkrat: kun etter ordre fra andre. I Eichmanns tilfelle var det Hitler og den tyske nazistaten som var hans oppdragsgiver. Han adlød oppdragsgiveren blindt. Og var villig til å gjøre det igjen. Han angret ingenting. Eichmann ble for Hannah Arendt det samme som ondskapens banalitet, et begrep hun ble så kjent for. Dette ble vanskelig for de aller fleste å svelge – ikke minst hennes mange jødiske venner som blant annet anklaget henne for å være både anti-sionist og anti-semitt.

Om ikke dette var nok for å hisse opp særlig de få overlevende etter holocaust i det jødiske, amerikanske universitetsmiljøet, så hevdet Arendt videre at ledere i det jødiske miljøet hadde samarbeidet med nazistene under tilintetgjørelsen. Slett ikke alle, men noen. Dette ble altfor sterk kost for mange. Arendt påstå at dette ikke var hennes mening – nei, at det var et faktum. Arrogant og uhyrlig, mente mange av hennes meningsmotstandere.

Denne filmen konsentrer seg om disse tre årene av Arendts liv der hun jobber med dette materialet, og der hun møter den voldsomme kritikken. At fortellerblikket i filmen er på hennes side, er det svært liten tvil om. Arendt blir på sett og vis en representant for de få – eventuelt den ene – mot de mange. Kanskje har von Trotta hatt Henrik Ibsens berømte drama «En Folkefiende» i tankene der doktor Stockmann hadde om lag den samme rolle som Hannah Arendt får i denne filmen.

Jeg kan nesten ikke tenke meg noen bedre til å gestalte Hannah Arendt enn den tyske skuespilleren Barbara Sukowa. Rank, stolt, klinisk og intellektuell til fingerspissene. Noen vil kanskje si kjølig og kald – ja, det også.

Hannah Arendt er en tenker av verdensformat. Hun gikk aldri på akkord med noe eller noen, heller ikke seg sjøl. Hun brukte den tida det må ta for å komme til et svar på livets vanskelige og eksistensielle spørsmål. Der var hun så hinsides langt fra vår egen tid. Jeg felte en tåre der jeg satt på andre benk i den mørke kinosalen. I beundring for denne modige kvinnen som tenkte tanker som var motstrøms – og det var de ofte – og aldri var redd for å presentere dem for offentligheten. Og deretter stå rakrygget opp for det hun hadde tenkt. For en intellektuell integritet! Vi har ikke så mange sånne i verdenshistorien. Margarethe von Trotta har i denne filmen fått fram på en strålende måte at Hannah Arendt var en av dem.