JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Filmregissør Erik Poppe er en modig mann. Det har han vist tidligere ved å lage filmer med temaer det ofte blir debatt av. Han velger sjelden ukontroversielle temaer. Det har heller ikke gjort nå. Den gangen historiker Hans Fredrik Dahl skrev tobindsbiografien om Vidkun Quisling ble det til dels ganske høylytte kommentarer i det offentlige rom. Skal vi ikke bare fortest mulig glemme den mannen? Ikke gi ham en plattform han ikke fortjener? Er svikeren Quisling verdt å skrive om? Sånne spørsmål ble reist. Mens Dahl forsvarte seg med, i den grad forsvar her var nødvendig, at det kan være klokt å kjenne sin historie, som sjelden er svart-hvit, sånn at historien ikke gjentar seg. Og så var det også de som mente at Dahl renvasket Quisling bare ved å skrive om han.

Det er disse to «farene» Poppe nå har utsatt seg for ved å lage filmen «Quislings siste dager» som går på kinoene nå. Er Quisling verdt en film? Og vil ikke en film om ham bare gjøre Quisling mer spennende – ja, litt eksotisk? Vel, jeg tror det lar seg gjøre å bruke samme argumentasjon som historiker Dahl i sin tid brukte. Dessuten har Poppes verk blitt en fin film som er noe langt mer enn en vanlig krigsfilm, hva nå det egentlig er.

«Quislings siste dager» er først og fremst en filmatisk psykologisk studie i et menneskesinn, et sinn som slett ikke er så uvanlig som vi ved første øyekast kanskje tror. Det er flust av trekk ved Quisling, sånn han her blir fremragende tolket av skuespiller Gard Eidsvold, som er allment menneskelige – ja, som det heter i en klisjé: Han kunne vært deg og meg, han kunne vært en av oss. For hvem kjenner ikke igjen et menneske som tviholder på sin subjektive påstand om at hen aldri har tatt feil? Som ikke føler skyld, skam eller vil stå til ansvar for sine gjerninger? Som er overbevist om sin rettferdighet, sine edle hensikter? Og som derfor bare har handlet deretter? Sånne mennesker viser sjelden, eller aldri ydmykhet, vi regner dem ofte med i gruppa psykopater, egoister eller i det minste svært sjølopptatte. Det fins mange av dem, og Quisling hører nok hjemme her.

Dette er en film med svært lite ytre action. Også her bryter den med krigsfilmsjangeren. Den drives egentlig fram av dialogen og forholdet mellom Quisling og hans sjelesørger Peder, en prest, også glimrende spilt av skuespiller Anders Danielsen. Tvilen sjelesørgeren utsetter seg for før han tar oppdraget med å være Quislings støttespiller og åndelige samtalepartner fra Quisling ble arrestert 9. mai 1945 til han blir skutt i oktober samme år, er også gjenkjennbar. Peders kone er da også sterkt uenig i at han gjør dette sett på bakgrunn av hva Quisling faktisk har gjort de fem årene Norge var under nazistisk okkupasjon. Peder velger imidlertid å stå i det og må ty til noen hvite løgner for å få det hele til å gå opp. Og han har sine egne grunner til det som ikke skal røpes her.

Quisling vil heller ikke ha noen sjelesørger i starten – hva skal han med det? Han har jo ikke noe å bekjenne, han har gjort det rette ved sine anstrengelser for å redde Norge fra bolsjevismen. Han er i egne øyne ingen landssviker, tvert imot. Ydmykhet, ikke tale om!

Men Peder gir seg ikke, kommer til cella igjen og igjen. Og det utvikler seg en slags psykologisk, filosofisk dialog mellom disse to. Og kanskje også en viss gjensidig respekt. Peder dukker ned i Quisling sjel, sinn og gjerninger, han blir skremt av det han ser og hører, men ser at mye av dette er ytterst menneskelig – ja, forståelig i all sin uforståelighet. Denne dialogen bærer filmen i over to timer. Den kan virke nokså utmattende. I den kinosalen jeg så denne filmen i, var det helt tyst da lyset kom på og filmen var over. Mange hadde fått litt å tenke på. Svært få sa noe på veien ut.

Og kanskje gjør denne filmen Quisling mer menneskelig? Kanskje får noen av oss litt sympati med ham i all sin svakhet og grusomhet? Men hvis ja, gjør det noe? For den rettferdiggjør jo verken hans handlinger, meninger eller ideologisk overbevisning. I beste pedagogiske forstand viser den kanskje heller at villfarelser av den typen Quisling rotet seg inn i – han var som kjent ikke aleine om dette – kan ramme mange med ambisjoner om å redde verden.

Erik Poppe har igjen klart å skape en film som ikke er mainstream, og som forhåpentligvis skaper debatt langt inn i de politiske hjem – og langt inn i woke-miljøets labyrinter.