Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Kanskje er han ikke lenger sjangeroverskridende, men romanene hans er ikke tradisjonelle på noe vis – heller ikke formmessig. Sånn er det med romanen «Magdalenafjorden» også. Men tradisjonell fløgstadsk er den på nesten alle vis. Eller kanskje han har nedtonet ett av varemerkene – blødmene – noe. Uansett: Det er burlesk og nok av magisk realisme det som står igjen.

Hvem kan som Fløgstad trille ut den ene klisjeen etter den andre, sette den inn i en ny sammenheng – vri og vende litt på den, og skape både spenning og intellektuelt hodebry? For ikke å snakke om alle ordspillene. Noen av dem gjentar han også som rene mantraer. I denne romanen gjelder det først og fremst denne (som i tillegg har fått plass på omslaget): «Ein ting er å overleva, noko anna er å leva vidare». Og som han legger til på side 94: «Om det nå er slik eller sånn.»

Få – om noen – er heller bedre til å blande skjemt og alvor, underholdning og politikk som Fløgstad på sitt beste. I «Magdalenafjorden» er han på sitt beste. Grunntema i romanen har han kretset om en stund – spørsmålet eller undringen over hvorfor intellektuelt oppegående mennesker, som for eksempel filosofen Martin Heidegger, politisk sett er og forblir stokk reaksjonære. Skjønt, undring – Fløgstad har snart kommet dit hen at han slår dette fast som en innsikt, en teori. Tragisk, men sann. For av og til overgår sjøl diktninga virkeligheten – den blir sannere enn røynsle.

Romanen er også tro mot en annen av forfatterens spesialiteter: De utrolig kreative og megetsigende egennavnene. Når han trekker det helt ad absurdum, som for eksempel Magdalena Freud Joyce, kommenterer for sikkerhets skyld fortelleren seg sjøl. Fløgstad nekter seg ingenting.

Det er som antydet ingen kronologisk fortelling han har skapt denne gangen. Ei heller finner vi noe stedets enhet. Vi springer fra Narvik, gruve- og rallarbyen i Nordland til industristedet Lovra (virkelighetens Sauda, forfatterens fødested) til Fløgstads kjære Latin-Amerika og Spania under borgerkrigen på 1930-tallet. Om sistnevnte har forfatteren en del å si om både Franco, falangistene og fascismen i sin alminnelighet. Persongalleriet til Fløgstad er rikt og inneholder en flora av politiske holdninger, fortellerstemmen er ganske stødig fra roman til roman. Den er solid forankret på den politiske venstresiden der forfatteren sjøl befinner seg.

Hovedpersonen i «Magdalenafjorden» – i den grad vi kan snakke om en hovedperson i denne romanen – er Conrad Tandem, en rederarving som boltrer seg nokså fritt gjennom faktisk eksisterende og fiktive landskap. Fornavnet hans er et ikke helt uvanlig norsk navn, men da skrives det med K. Her ligner det påfallende på etternavnet til den verdenskjente polsk-engelske forfatteren Joseph Conrad (Heart of Darkness, Lord Jim med mer). Fløgstad liker godt å slenge om seg med litterære allusjoner. Om ikke alltid med navns nevnelse. Flere norske litterater er til stede i denne romanen også – blant annet Jon Fosse og hans nokon kjem til å komme.

Fløgstads politiske engasjement, og noe han tydeliggjør sterkt i sitt essayistiske og sakprosaorienterte forfatterskap, har alltid vært konsentrert om industridød og språkstrid. Vi finner ikke så mange sporene av dette i denne romanen. Men nå kan det jo sies at den språklige oppfinnsomheten i Fløgstads vakre nynorsk er et argument i seg sjøl for det nynorske skriftspråkets fortsatte eksistens. Hvorfor argumentere når du kan demonstrere!

Igjen har Kjartan Fløgstad skrevet en bok, en roman, en fortelling – som unndrar seg innholdsmessig parafrasering, men som likevel representerer noe av det ypperste som skapes av norsk skjønnlitteratur.