JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Folks bevissthet og opptatthet av mat ser ut til å bli større og større. I vår vestlige, og materielt sett rike og vellykkede verden, er denne opptattheten preget av langt mer enn bare det å spise seg mett. Ja, vi har kommet «så langt» her hos oss at maten kanskje skaper mer bekymring enn gleder. En sakprosabok med tittelen «Den vanskelige maten» er derfor tidstypisk. Men hva består vanskelighetene i? Det aller meste, faktisk – noen er redd for å bli tykke, andre for at maten på ett eller annet vis kan være skadelig. Og som alltid er mange mest opptatte av matvarepriser. Noen forsøker til og med å unngå å spise mat, og har en aller annen form for spiseforstyrrelse – skjønt, dette er ett av de få temaene rundt mat denne boka ikke tar opp, til det er kanskje nettopp det temaet for stort.

Liebe Delsett problematiserer som flere andre har gjort før ham matens vei fra jord til bord og påpeker særlig hvor mye likhet betyr for hvordan vi forholder oss og ser på mat. Dette er et viktig perspektiv som svært mange glemmer særlig når det klages og sytes over hvor dyr maten er og hvor usunt mange spiser. Forfatteren går gjennom hele produksjonsprosessen, vier kjedemakta en sentral plass og ender opp med at alt er politikk – altså at ropet på individuelle løsninger er et skrik i tåka, her må det kollektive, fellesskapsløsninger til om bedring skal kunne finne sted. Ei viktig bok for alle med et nært forhold til mat som er villige til å tenke litt utover den lengden egen nese rekker.

Og det er svært mye penger involvert i matindustrien, det er mye penger å tjene. Blant Norges ti rikeste mennesker, for eksempel, befinner to av eierne av landets matvarekjeder seg pluss sjefen for Orkla. Hvem sa det er lite lønnsomt å jobbe med mat – altså dersom du sitter og kontrollerer begge endene av produksjonsprosessen. Liebe Delsett presenterer denne historien på en lettfattelig og begripelig måte uten å gå seg bort i altfor mange detaljer eller bortforklaringer. Hele tida trekker han fram spørsmålet om hvilke tiltak som gagner hvem – eller for å si det med det svenske progrockbandet Hoola Bandoola Band: Hvem er det som tjener på det?

Forfatteren politiserer gjennomgående de aller fleste aspektene ved matproduksjonen. Og lar ikke den politiske venstresida slippe billig unna. For som han skriver i boka: «Det er lett å slå fast at politikken må få sin renessanse på matfeltet. Venstresida har tradisjonelt vært glad i å gjøre nettopp det: si at løsningen er politisk og kritisere høyresida for å overlate den til markedet.»

Og her er han ved ett av sine politiske hovedpoenger, nemlig at alt som dreier seg om matproduksjon, matdistribusjon og salg av mat i altfor stor grad er blitt overlatt til markedet – politikerne har sluttet å blande seg inn, de legger ikke lenger inn de rammebetingelsene som skal til, men mener markedet må ta seg av det hele. Det råder en form for næringsnøytralitet blant politikerne. Ikke bare i USA, der dette er en del av ideologien på nærmest alle felter, men også i Norge er denne tenkningen blitt altfor dominerende. Noen kaller det også markedsliberalisme uten at forfatteren av denne boka fråtser i det etter hvert litt utslitte begrepet.

Forfatteren er også opptatt av å vise hvordan maten ikke bare har blitt et trendy livsstilspørsmål, men også som et kulturfenomen en slags undertrykkende faktor. Han skriver: «Vi har et todelt matsystem der de med god råd kjøper seg ut av problemene og lager parallelle strukturer for sine egne behov, kombinert med en matkultur der eliten bruker sine matvaner til å heve seg over andre.» God og sunn matkultur blir den som til enhver tid eliten, de med solide lommebøker og lønnskontoer, dyrker – og aldri unnlater å fortelle andre at er den eneste farbare og også mest bærekraftige.

Løsningen er politisk styring. Politikerne må ikke bare prate, men også handle. De må vedta rammebetingelser som betyr noe, rammebetingelser som ikke bare regulerer, men også inneholder sanksjonsmuligheter når lov og regelverk ikke overholdes. Sanksjoner må bli mer enn ord. Og til alle Trygve Hegnar-epigoner: maten er ikke dyr i Norge, relativt sett var den langt dyrere tidligere. Det er fordelingen av godene til fellesskapets beste som ikke helt henger på greip. For her finnes det ikke individuelle løsninger. Eller for å si det med forfatteren: «Det er bare sammen og gjennom fellesskapet at det er mulig å få bukt med den vanskelige maten. En god begynnelse på det prosjektet er at vi begynner å spise sammen igjen. I konkret så vel som overført betydning må vi samle oss om den gode maten, rundt et langbord der det er plass til alle.»

Stort bedre kan ikke avslutningen på ei nyttig bok med undertittelen «hvordan det vi spiser ble et problem og hva vi kan gjøre med det» bli.