JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Et dødsfall kan få så mange ulike konsekvenser. For meg ble sosialantropolog Thomas Hylland Eriksens nylige bortgang en av flere årsaker til å hente fram noen av hans uleste bøker fra arkivet, om enn ikke skrevet for så altfor lenge siden. «Syv meninger med livet» er ikke mer enn snaue tre år gammel. Og her tar Eriksen opp noe han var brennende opptatt av hele livet – nemlig hva som er meningen med det.

Eriksens bøker, og dem er det utrolig mange av, er alle skrevet i om lag det samme toneleie og tempo som hans muntlige framføringer. I hvert fall om vi snakker om hans bøker ment for allmennheten, og ikke de mer fagspesifikke bøkene på et høyere vitenskapelig nivå og primært skrevet for kolleger – gjerne kalt forskningslitteratur.

For det oser først og fremst kunnskap, nysgjerrighet, raushet, velvillighet til å se flest mulige aspekter i en sak av Eriksens tekster. Krydret med et vell av assosiasjoner som ved første øyekast kan virke spontane, men som sjølsagt er en konsekvens av mye lesing, tenkning og et vanvittige og engasjerende formidlingsbehov. Thomas Hylland Eriksen er både verbalt og skriftlig en sann intellektuell på speed. Det kunne kanskje være litt masete i verbale diskusjoner fordi han beholdt ordet lenge, men i bokform er denne ordflommen bare en fest. For ved siden av all kunnskapen han formidler, er han språklig dyktig også. Og ikke sjelden humoristisk. Dessuten til sakprosaforfatter å være (ja, han har skrevet skjønnlitteratur også) er han flink til å trekke inn den rene diktningen i sin skriving og tenkning også. Så hvem skulle være bedre til å reflektere over meningen med livet?

En annen som har blitt relativt kjent for å ta opp samme tema, i hvert fall kjent i akademiske kretser, er filosofen Peter Wessel Zapffe. Han skrev at livet for menneskene ikke bare var tragisk, det var fullstendig meningsløst også. Årsaken var at han mente vi fra naturen av var overopprustet. Bare det faktum at vi spurte om meningen med livet, «beviste» ifølge filosofen dette. Eriksen er slett ikke enig i synspunktet. Skjønt, det etter hans mening mer er snakk om at livet ER mening, ikke HAR mening. Denne distinksjonen er det han prøver å nærme seg i boka. Fasiten, får du imidlertid aldri. Det er også en av Eriksens kjennemerker som forfatter og intellektuell: Han serverer sjeldent svaret med to streker under, men isteden et sant mangfold av argumenter som gir lesere og lyttere friheten og anledningen til å tenke sjæl, og eventuelt trekke sine egne konklusjoner. Det er resonnementene og idemyldringene, ofte ganske originale sådanne, som er hans styrke.

I denne boka trekker Eriksen, som han alltid gjør, veksler på historien. Både kulturhistorien og religionshistorien bruker han for å si noe om vårt moderne samfunn som han var så brennende opptatt av. Og han bruker like gjerne ytre erfaringer som indre. Han er like opptatt av god kaffe og underfundige katter som han er av moralfilosofien til Immanuel Kant. Et utrenet øye kan fort mene at det er noe intellektuelt snobbete ved Thomas Hylland Eriksen. De kunne ikke tatt mer feil.

Hva er så disse syv meningene med livet? Stikkordene er som følger, og er samtidig titlene på bokas syv kapitler: Relasjoner, knapphet, drømmer, langsom tid, øyeblikket, balansekunst og å gi slipp: Så vil kanskje noen hevde at Eriksen bare er en nostalgiker av typen «alt var så mye bedre før». Det er også helt feil. Å påpeke historiske kjensgjerninger, lære av fortida, er en fornuftig intellektuell øvelse og har svært lite å gjøre med klissen og tom nostalgi.

«Syv meninger med livet» er en flott og forbilledlig kort (192 sider) bok til ettertanke for gud og enhver mann. Bare dette sitatet er verdt hele prisen: «Verden er et vidunderlig sted, mangfoldig og rikt på muligheter, men det er en tid for alt, også for å gi slipp på den. Verden klarer seg uten deg, og du kan trygt legge inn årene når du vet at du har gjort ditt beste. Livet er mening, men det er en tid for alt, også for å ta avskjed. Først da er sirkelen sluttet».

Dette er skrevet av en mann som ikke bare visste at han skulle dø, noe vi alle veit, men at hans egen død var relativt nær forestående. Det er både rørende og vakkert skrevet, og samtidig meningsfullt.