JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Av og til får jeg følgende spørsmål av en ihuga entusiast som sverger til den digitale verden og syns alt som lukter av papir og tekst er kjedelig: Hvorfor skal jeg lese ei bok, hvorfor skal jeg lese skjønnlitteratur? Da svarer jeg som regel: Lars Saabye Christensen. For tar du deg det som enkelte kanskje vil kalle bryet å lese ei bok av nevnte forfatter, så stiller du ikke sånne dumme spørsmål flere ganger. I beste fall rødmer du for at du noensinne kom på tanken.

Saabye Christensen er produktiv som få norske forfattere. Det gjør ham på en måte enda mer imponerende. Han har sagt han skriver hver eneste dag. At han fortsatt har glede av det i en langt framskreden alder, merkes på hver eneste setning han produserer. Hans aller siste verk, novellesamlingen «Haren», er slett ikke noe unntak. Han er kanskje mest kjent for sine tjukke episke romaner som for eksempel «Beatles» og «Halvbroren», men de fleste veit at han er en glimrende poet og novellist også. «Haren» er et strålende bevis på sistnevnte.

Novellesamlingen ser ut til i all hovedsak å være skrevet under koronapandemien. Flere av novellene kretser også om dette temaet. Mange av karakterene kjeder seg, det blir mye innesitting og få besøk av venner og familie i eget hjem. Dermed også noen uforutsette depresjoner. Ikke bare er Saabye Christensens språk nærmest suverent, og særlig på små flater, hans karakterer er også helt ubetalelige.

Ta for eksempel Tim Lott som opptrer i både den første og siste novella. Herlig nok heter den første «Ja», den siste «Nei» - forfatteren har sans for komposisjon også. Lott er en fyr som «gikk i sine egne tanker. Der pleide han som oftest å gå», som Saabye Christensen så karakteristisk skriver. Han blir en dag bitt av en hund i nabolaget, det blir naboopprør og han blir utsatt for spørsmålet: Skal hunden avlives? Mange mener ja, eierne mener sjølsagt nei. Her er det menneskelige følelser i sving. Eksistensielle spørsmål av denne typen er aldri lette, verden er ikke svarthvitt. Forfatteren er en mester til å skrive fram akkurat dette poenget. Svaret på spørsmålet i denne sammenhengen ligger sjølsagt i titlene. Mer om dette skal ikke røpes her.

Samlingen består av totalt 19 noveller av litt ulik lengde. Den aller beste av dem er den lengste og den boka har fått tittelen etter: Haren. For en tekst! Og skulle noen tro at den handler om et kjent dyr, så tar de altså helt feil. Her er vi på friidrettsbanen. Et intenst forhold mellom et løpetalent og hans trener utspiller seg. Ytre sett handler dette om idrett, om konkurranse, svette, forsakelse og mange treningstimer. Men sjølsagt dreier teksten seg om mye mer enn det. Saabye Christensen er kanskje som sin nylig avdøde kollega Dag Solstad i overkant opptatt av sportsresultater og rundetider, men under disse litt maniske oppramsingene av kvantitative størrelser, ligger det mye eksistensielt stoff og lurer.

Det spruter glød og skriveglede av denne samlingen. Forfatteren har passert 70 år, men han er fortsatt språklig leken som en ungsau. Saabye Christensen har evnen til å inspirere andre skrivende, han gir deg troen på at det skriftlige språket fortsatt har livets rett. Ja, han gir oss troen på at skjønnlitteraturen trumfer det meste.