JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Helga Flatlands nye roman følger til en viss grad opp tidligere romaner. Det er fortsatt den moderne familien som står i sentrum. Og det er fortsatt ikke fritt for frivillig komiske innslag.

Boka har re hovedpersoner. Det er nyskilte Anton, som sliter med å få livet til å gå opp, og til å pleie en noenlunde sivilisert omgang med sin eks og sine to sønner. Hovedproblemet til Anton er hans voldsomme raserianfall – ja, han går faktisk i terapi for å bukt med det hele.

Så er det Ebba, som er Antons eks-svigermor. Hun er korpsdirigent, en smule kontrollerende, feminist og ikke helt fri for moralistiske tendenser. Så veldig glad i Anton er hun heller ikke.

Til slutt er det Birgitte, ei kvinne med bakgrunn som journalist og i slutten av femtiårene. En gang var hun veldig vakker, det har gitt henne en rygg og stø sjøltillit på visse felter, men slett ikke på alle. Hun er gift, men ekteskapet skrangler og går. Også Birgitte er sterkt involvert i korpset.

De lever alle sammen i Skien, eller sceen som de re er enige om. Der slutter også enigheten. Mye i denne fortellingen kretser om dette korpset. Der har foreldregenerasjonen slitt ut sine instrumenter, nå er det barna som spiller. Mens foreldrene bare har ansvaret for loppemarkeder og holde syr på økonomien. Dugnadsarbeid som de fleste foreldre kjenner godt igjen.

Kompositorisk følger våre tre hovedpersoner i hver sitt kapittel i starten av fortellingen, men vi skjønner at de skal møtes. Og mot slutten er de fullt ut integrer i hverandres liv på godt og vondt. For de får etter hver samme mål: De skal på hver sin måte bli med korpset til Danmark. Også Anton blir med sjøl om dette slett ikke var planen var begynnelsen. Men kanskje er det en måte å komme nærmere sine barn på. Dessuten har han før avreisen fått ett ganske nært vennskapsforhold til Birgitte. Hun, derimot, har fortapt seg helt i ham til tross, eller kanskje fordi, hun kunne vært moren hans. Uten å røpe altfor mye må det være lov å si at forholder deres topper seg på vei til Danmark.

Hva handler så dette egentlig om? Om hverdagsmennesker, om deres liv som ikke ble helt som forventet, om håp som brister, om relasjoner som en gang var friske og nye, men som forvitrer som så mye annet. Uten at vi helt veit hvorfor. Det handler om vi skal akseptere at livet ikke er noe mer, at dett består av plikter som vi vikler oss mer og mer inn i etter som årene går, ikke minst om vi får barn. Og det gjør jo de fleste.

Helga Flatland turnerer denne moderne hverdagsrealismen med et skrått blikk som av og til grenser opp mot en humoristisk satire. Det frisker opp en ellers ganske lite kupert fortelling uten de store toppene eller nedoverbakkene. Også den allvitende fortelleren som av og til henvender seg direkte til oss lesere er et artig grep. Høydepunktet er en julefeiring som har ingredienser som noen og enhver kan kjenne seg igjen i. Skjønt, Flatland gjør dette langt mer skånsomt enn for eksempel en Nina Lykke antagelig ville ha gjort.

Dette er Flatlands åttende roman siden debuten i 2010. At hun har lært seg håndverket viste hun oss lesere for mange bøker siden. Denne er ikke hennes aller beste. For min del skyldes mye av det at jeg syns ingen av de tre hovedkarakterene framstår som særlig sympatiske. Dermed forsvinner noe av varmen, de blir mer typer enn reelle karakterer.